Anbud koster dyrt

EU-direktiv pålegger EØS-landet Norge offentlig utlysning ved innkjøp av varer og tjenester i offentlig sektor (public procurement), dvs. stat, fylkeskommuner og kommunene. Det engelskspråklige begrepet outsourcing er i omfattende bruk i denne konteksten også i Norge.

Med vinneren av anbudet, oftest som følge av lavest pris, inngås det rettslig bindende kontrakt om nettopp pris og gjennomføring. EU har satt en terskelverdi på 1,6 millioner kroner for innkjøpet før krav om anbud inntrer. Norge satte terskelverdien i 1994 med EØS-avtalen langt lavere, til 200.000 kroner. Siden ble den hevet til nåværende grense på 500.000 kroner.

Norge satte denne lave terskelverdien i forhold til EU fordi dette innebar mer konkurranse og mange flere anbudsrunder, slik EU med sitt direktiv ønsket å oppnå. Men hvorfor er denne terskelverdien fortsatt så lav i forhold til EUs?

Hva anbud i stat og kommune og konkurranse om offentlige kontrakter koster, er en viktig del av innholdet i en rapport utarbeidet for EU-kommisjonen. Studien dekker samtlige medlemsland i EU og tre EØS-land inkludert Norge. Rapporten Public procurement in Europe – Cost and effectiveness ble utarbeidet av PwC, Ecorys og London Economics på oppdrag fra EU-kommisjonen i mars 2011. Studien var en del av en omfattende evaluering av EUs anbudsregelverk. 5.500 myndighetsorganer og 1.800 bedrifter har tatt del i studien.

Anbudsinstituttet skal blant annet sikre billige anskaffelser gjennom konkurranse, åpenhet rundt kontraktinngåelse og redusere mulighetene for korrupsjon. Rapporten fokuserer på kostnadene knyttet til selve anskaffelsesprosessen, og måler dette i antall dager som offentlig sektor og bedrifter i næringslivet bruker på henholdsvis anbudsutlysning og tilbudsutforming.

Den viser også anbudskostnadene i de enkelte landene som er en del av studien. Her ligger Norge godt over gjennomsnittet med en anbudskostnad på 4,1 prosent av det totale innkjøpsvolumet. Det er høyt i EU-sammenheng, og henger sammen med den lave særnorske terskelverdien.

Rapporten viser at anbudskostnadene ved mindre kontrakter og innkjøp ligger på ca. 20–30 prosent av kontraktens verdi og skaper unødvendig byråkrati. Det ble regnet på dette av den forrige, rødgrønne regjeringen før avgangen i 2013, og daværende kommunalminister uttalte at «anbudsrunder skaper unødvendig byråkrati i Norge for ca. 16 milliarder i året». Igjen er terskelverdien en forklaring.

For eksempel gjelder slike høye utgifter på omsorg og sykehjemsplasser som kommunene legger ut på anbud. Tilbyderne vinner innkjøpet på pris, men kommunene taper likevel store pengebeløp ved bruk av anbud. Ved å produsere slike tjenester selv, kunne store summer bli spart, budsjettene mindre stramme og det ble mindre for skattebetalerne å betale.

Ved offentlige anbud skjer det en privatisering av statlige og kommunale tjenester. Private tilbydere vinner anbudsrunden og trer inn i den offentlige sfæren som driftsansvarlige, og i perioden med kontrakt som tjenestens eiere. Den private tjenesteaktøren utfører per definisjon ikke den offentlig tjenesten som forvaltning, men som forretningsdrift. De søker ved kompliserte organisatoriske grep å skjulte transaksjoner å få mest mulig profitt ut av sin forretningsdrift.

En del privatiserte tjenester får ved anbud og kontrakter sine sugerør ned i statskassen i form av tilskudd og støtteordninger. Dette gjelder blant annet skole, helse og omsorgstjenester. For eksempel tjener selskapet Espira Gruppen AS stort på sine private barnehager. Hero Holding AS tjener kanskje enda mer på flyktningmottak.

Vi har å gjøre med det som kalles velferdsprofitører. Dagens flyktningkrise skaper hva vi kan kalle «flyktningprofitører», som i dag priser sine tjenester meget høyt med stor profitt, og staten betaler.

I kommunene brukes det millioner kroner på omstrukturering, å bygge opp eller ned tilbud tilpasset anbudsinstituttet. Det er ikke forutsigbart, ikke kompetansefremmende og ikke økonomisk fordelaktig.

Kommuner kan spare millioner på mer egenproduksjon av tjenester. I august 2015 presenterte De Facto en rapport om økonomiske effekter av samarbeid mellom ansatte, administrasjon og politisk ledelse i kommunene. Tre kommuner er gransket: Bømlo, Songdalen og Lunner. De sparer mellom 15 og 20 millioner kroner hver på å utvikle samarbeid mellom alle tre parter i kommunen framfor å sette tjenestene ut på anbud, konkluderer De Facto.

Det dreier seg altså om lønnsom rekommunalisering av oppgaver. Rapporten styrker argumentene for å drive kommunene med egne ansatte.

– Det koster kommunen å lyse ut tjenester og kontrollere at de utføres riktig. Jeg synes det er bedre om rektor på skolen får bruke tida si på skoleledelse framfor å sjekke om skolen er vasket i henhold til kontrakten, kommenterer Bømlos ordfører Odd Harald Hovland i august 2015.

Han sier videre at kommunen hans kan spare enda mer penger om drift i egenregi og trepartssamarbeid styrkes ytterligere.

Det var en koalisjon mellom Ap, KrF og Venstre som satte i gang. De overtok ved forrige valg etter en lang periode med Høyre-styre.

Anbudsinstituttet har en politisk dimensjon. EU pålegger ikke Norge å bruke anbud ved offentlig innkjøp. Produserer de tjenestene selv, har EU-direktivet ingen betydning. Kommunepolitikken avgjør. I Høyre- og Frp-styrte kommuner kan vi ikke vente noen endring mot rekommunalisering – privatisering er ideologi.