Å snakke med risikogruppen er helt avgjørende i et aldersvennlig Norge, skriver Trude Drevland.

Å snakke med risikogruppen er helt avgjørende i et aldersvennlig Norge, skriver Trude Drevland.

Illustrasjonsfoto: © Hartmut Schwarzbach / Argus / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Alle snakker om risikogruppen – hvem snakker med dem?

Hele verden er satt på vent i frykt for at koronaviruset skal treffe for mange i risikogruppen samtidig, og dermed lamme helsevesenet. Risikogruppen er våre eldre. De som er over 65 år.

Trude Drevland, leder i Rådet for et aldersvennlig Norge

Dette er en stor gruppe mennesker, like forskjellige som resten av befolkningen. Mange i denne gruppen er allerede i en krevende situasjon. De er ikke like fysisk aktive som før og har et begrenset sosialt nettverk.

Vi må sørge for at de eldre blir ivaretatt – ikke bare holdt unna smitte.

Mange er heller ikke på nett, og får ikke med seg informasjonen som kommer fra helsemyndighetene. Den løpende informasjonen er i all hovedsak digital.

Hele den eldre befolkningen er gruppert inn i risikogruppen. Risikogruppen er tema for timelange sendinger på NRK som dessverre ikke alltid er like balanserte, og hvor skremselspropaganda formidles uten motforestillinger.

Risikogruppen sitter hjemme i sine stuer og er engstelige. Mange i risikogruppen googler ikke. De har ikke de siste rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, bare et tastetrykk unna.

Mange i risikogruppen er enslige. De tør ikke å gå ut. Kafeen, eldresentret, dagsentret og frivilligsentralen er stengt. Hverdagen er totalt forandret. Dette ryster den eldre befolkning.

En rekke kommuner har stengt grensene sine. Pårørende bor ofte i andre kommuner, og om du skal besøke en gammel mor, havner du i to ukers karantene.

Myndighetene gjør alt de kan for å forhindre at koronaviruset smitter våre eldre. Og det er veldig bra. Men utfordringene er flere. Risikoen er stor for at eldre blir syke av uvisshet, ensomhet og stress. Vi må sørge for at de blir ivaretatt – ikke bare holdt unna smitte. De må få korrekt informasjon, de må få noen å snakke med og de må få tryggheten tilbake.

Helsepersonell i kommunene har hendene fulle med å håndtere virusspredning. Men noen må håndtere også spredningen av frykt, stress og ensomhet.

Hvordan kan andre ressurser settes inn? Hvordan kan de mer tradisjonelle kommunikasjonskanalene, som telefon, tas i bruk?

Jeg har stor tillit til de grepene som blir tatt for å hindre spredning til risikogruppen, men nå må vi ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må ikke bare snakke om risikogruppen, vi må også snakke med risikogruppen. Dette er helt avgjørende i et aldersvennlig Norge. Vi må forhindre at eldre dør før de risikerer å bli koronasmittet.