«Plumbo-effekten»
«Fylkeskommunen er en propp i systemet. Bruk Plumbo», sa Leon Bodd til Venstres landsmøte for to uker siden.
Han ble ikke hørt. Men i løpet at en hektisk landsmøtevår har stadig flere politikere gitt uttrykk for at fylkeskommunens dager som forvaltningsledd snart må være talte.
KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland mener staten bør overta sykehusene. Ettersom sykehusene står for mer enn 60 prosent av de fylkeskommunale budsjettene, sier det seg selv at det ikke er mye igjen hvis staten tar over.
Men KrF-lederen fikk ikke støtte i eget parti. Det gjorde heller ikke nyvalgt nestleder i SV, Øystein Djupedal, da han forrige helg kjempet for at partiet skulle vedta å legge ned fylkeskommunen. Frp og Høyre går som kjent inn for det samme. Mindre kjent er det kanskje at regjeringspartiets ungdomsorganisasjon, AUF, vil legge ned fylkeskommunen.
Angrepene på det noen omtaler som «en bastard av et forvaltningsledd», kommer nå fra alle politiske kanter. Det kan være et dårlig tegn for de mange tusen folkevalgte og ansatte i fylkeskommunene. Men det kan også være et godt tegn - dersom de ikke går i skyttergraven.
Økt fokusering på Kommune-Norge og hvordan det offentlige skjøtter sine oppgaver bør mottas med glede. Utfordringen er selvfølgelig å vise at man kan.
Det er liten tvil om at både stat, fylkeskommuner og kommuner til tider behandler sine velgere dårlig: Å sette bleie på eldre mennesker fordi man ikke har tid til å følge dem på do, er uverdig. Å plassere dødssyke mennesker på sykehusgangen, til allmenn beskuelse for forbipasserende, er heller ikke særlig følsomt. Måneder i kø gjør ikke syke mennesker friskere. Underdekningen i psykiatrien er så stor at de færreste tør å tenke på det engang. Og listen kan gjøres lenger: Overfylte skoler med så dårlig inneklima at ungene blir syke, lange ventelister for barnehageplass, rådyre og uverdige hospitsplasser til barnefamilier, innvandrere og rusmisbrukere, uendelig byråkrati for så vel bedriftseiere som sosialklienter osv. Og dette i et av verdens rikeste land.
De ansatte i offentlig sektor blir hengt ut for noe deres overordnede har ansvaret for: Nemlig å sørge for så god organisering og god nok bemanning til at folk får et skikkelig velferdstilbud for skattekronene de betaler. Men de ansatte har også selv et ansvar: De må sette foten ned når de mener tilbudet er uforsvarlig. De kan foreslå endringer til beste for brukerne. Profesjonskampen i helsevesenet er bare et eksempel på at de ansatte har glemt hvem de er til for.
Velgernes og brukernes rett til et godt velferdstilbud kunne blitt en viktig sak i valgkampen. Men det er lite som tyder på at det blir det, selv om Kommune-Norge satt i sentrum av begivenhetene da Stortinget i fjor høst salderte regjeringens nasjonalbudsjett. Sjelden har kommuneøkonomien vært gjenstand for så mange spaltemillimetre i landets største aviser. Spørsmålet om statlig styring kontra lokal styring blir diskutert. Flere partier, blant annet Høyre og Sp, vil for eksempel begrense fylkesmannsveldet og styrke lokaldemokratiet. Men disse spørsmålene er til politikernes innvortes bruk. Det er neppe egnet til å få folk til å gå mann av huse for å stemme.
Og når valgkampen braker løs vil politikerne være mer opptatt av sine egne utsikter til makt enn velgermakt. Politikerne vil være mer opptatt av å fortelle velgerne hvordan partiene skal få makt, enn hva de vil gjøre med makten. Enkelte velferdssaker kommer sikkert til å synes og høres. Sannsynligheten er likevel stor for at politikerne fra hele partiskalaen vil «kaste enerom etter de eldre», for å bruke Sp-Annes ord.
Angrepene på det noen omtaler som «en bastard av et forvaltningsledd» kommer nå fra alle politiske kanter