Gir ungdom f... i politikk?

På terskelen til en ny valgkamp kan det være interessant å dvele litt ved påstanden om at ungdom i dag ikke er engasjert i politikk. Mange ting tyder på at ungdom kan ha distansert seg fra politikken. Blant annet kan man se dette på at valgdeltagelsen i ungdomsgruppen er svært lav, medlemstallet i alle de partipolitiske ungdomsorganisasjonene går ned, og ungdom står generelt ikke på barrikadene og kjemper for sine saker.

Stadig vekk hører vi forskere, politikere og andre voksne klage over at ungdom er uinteresserte og uengasjerte. Jeg tror det er viktig å finne det rette perspektivet når man diskuterer ungdom og deltagelse. De fleste som deltar i denne debatten tar utgangspunkt i at ungdom må tilpasse seg den politiske verden. Jeg skulle ønske at flere tok utgangspunkt i at det politiske systemet må tilpasse seg ungdom sine ønsker og behov.

Enkeltsaker engasjerer
En helt klar trend i dag er at ungdom engasjerer seg i enkeltsaker fremfor å kjempe for en ideologi eller et stort sakskompleks. Mens færre ungdom velger å være medlem i politiske partier og deres ungdomsorganisasjoner, ser vi at interessen for organisasjoner som kjemper for en enkeltsak holder seg oppe. Natur og Ungdom, Ungdom mot Rasisme og Ungdom mot Narkotika er organisasjoner ungdom ønsker å være medlem i. Dette skyldes nok at vi har gjort partipolitikken for vanskelig tilgjengelig for ungdom. Jeg tror det politiske miljøet har fjernet seg fra ungdom og har glemt helt å tilpasse seg ungdomskulturen.
Jeg tror også at den tilsynelatende lave interessen blant ungdom skyldes at ungdom ikke blir tatt på alvor og lyttet til. Verken sentralt eller lokalt har det politiske establishment vært flinke nok til å trekke ungdom inn i de politiske prosessene. Bare 0,5 prosent av alle representantene i offentlige råd og utvalg i Norge er under 30 år, mens aldersgruppen 16-30 år utgjør hele 21 prosent av den totale befolkningen. Ungdom er definitivt den mest underrepresenterte gruppen i dette landet.

Ungdom har ikke makt
At ungdom ikke har makt, er bare så alt for tydelig. Du kan blant annet se det på at ungdom er den fattigste gruppen i Norge. I tillegg utgjør vi en svært liten budsjettpost i alle kommunene. Og når vant ungdom sist en sak? Ungdom er nesten ikke synlige i det hele tatt, og det er kanskje heller ikke så rart. Vi får stadig vekk høre at vi er til bry, er vanskelige og skaper bråk. Ungdom som er positive bidragsytere, noe de fleste naturligvis er, får aldri plass i mediebildet eller den politiske debatten.
Hva må så gjøres for at også ungdom skal bli engasjerte samfunnsborgere? Det viktigste er at ungdom blir hørt lokalt. Her kan kommunen bidra med å opprette ungdommens kommunestyre eller arrangere kommunale ungdomshøringer. Ungdom må trekkes inn i det kommunale arbeidet i mye større grad enn i dag. Det er viktig å gi oss reell innflytelse og ikke bare etablere «skolemelkdemokrati».
Kommunene burde også ta et større ansvar for å innføre et reelt elevdemokrati i grunnskolen. Barneombudet har foreslått å innføre elevråd fra 1. klasse, men en slik demokratiopplæring krever en bevisst satsing fra kommunene. Kommunene bør også tilpasse det politiske systemet til ungdom, blant annet ved å invitere ungdom spesielt når saker som angår ungdom skal opp i kommunestyret og kommunale utvalg.
Kanskje burde vi også begynne å diskutere om stemmerettsalderen for ungdom bør senkes til 16 år.

Ungdomskvotering
Det er også tid for å vurdere å innføre ungdomskvotering. Dette både for å sørge for at ungdom ikke blir så underrepresentert som vi er i dag, og fordi vi nå trenger ungdom for å kunne løse typiske ungdomsproblemer i samfunnet. Alle kommuner skal faktisk ha en egen barne- og ungdomsplan. Dette bør alle kommuner følge opp og satse bevisst på å lage god ungdomspolitikk. Men da må alle politikere forstå at ungdomspolitikk er mye mer enn å avgjøre hvor ungdomshuset skal ligge. Ungdomspolitikk er også boligpolitikk, skolepolitikk, disponering av areal, kulturpolitikk osv.
Det er viktig at man tar ansvar lokalt for å engasjere ungdom. Norske kommuner har generelt lite å være stolte av når det gjelder arbeidet for å integrere ungdom i utviklingen av lokalsamfunnet.
Svaret på mitt eget spørsmål i overskriften blir dermed: Kanskje er ikke all ungdom superengasjerte politikerspirer. Men hadde voksen- og politikersamfunnet løftet en finger eller to for å få oss med, kunne dette kanskje vært annerledes.