Bundne kommuner
På overflaten kan alt se såre vel ut. Kommunene får en vekst i 1998, ifølge kommuneøkonomiproposisjonen, på 1,5 milliarder kroner. Regjeringen drar til med 30 milliarder i eldresatsing. Merkostnader i form av renter og avdrag behøver ikke kommunene bekymre seg om. De kompenserer staten for i 30 år.
Likevel møtes proposisjonen med skepsis. Ankepunktene står i kø. KS har formulert det viktigste slik: Det politiske handlingsrommet for lokaldemokratiet blir enda mindre i 1998 enn i 1997, etter regjeringens forslag.
Og ikke nok med det.Regjeringen har i realiteten lagt en potensiell, gedigen gjeldsbombe under hele eldrereformen. For å kunne utnytte regjeringens tilbud om å utløse «eldremilliardene», forutsettes det en opplåning på astronomiske 19 milliarder kroner fra kommunene. Hvordan skal kommunene klare slike låne- og avdragsforpliktelser, hvis for eksempel renten skulle stige et par prosentpoeng eller mer? Regjeringen har riktignok forpliktet seg til å dekke renter og avdrag i 30 år, men hvilken regjering kan garantere noe ut over et langtidsprogram, som strekker seg over fire år?
Det er all grunn for KS, på vegne av landets kommuner, til å presse på i Stortinget for å øke kommunenes frie inntekter og å fastsette skattøren på et tidligst mulig tidspunkt. Slik løpet nå er lagt, kan de kommunene som tidligere har prioritert eldreomsorgen og dermed nedprioritert andre sektorer, komme i den situasjon at de «straffes» og får mindre til satsing i andre sektorer fordi regjeringen legger sterke føringer på de frie inntekter med tanke på krafttaket for eldre.
Regjeringen har høstet fortjent anerkjennelse for viljen til å satse, men når det kommer til det praktiske, operer man med så mange usikkerheter og svevende forutsetninger at man skulle tro det var valg til høsten.