KOs endeligt - hva kommer i stedet?

I Kommunal Rapport 10. januar informerer KS om situasjonen etter at KO er avviklet. Hva som videre kommer til å skje, er det åpenbart ingen som er i stand til å si noe om, i alle fall ikke fra KS sin side, før landstinget 17. februar. Hva er så situasjonen for kommunene og de ansatte?

Ifølge KS er det kommunesektorens behov for opplæring og kompetanse og hvordan denne skal finansieres som må styre debatten på landstinget. For øvrig går det fram at det er opplæring av folkevalgte, lederopplæring og opplæring innen arbeidsgivervirksomheten KS ser som de største utfordringene. Dette er meget viktige oppgaver, men behovet i kommunene strekker seg mye lenger. En del av opplæringsbehovet kan dekkes gjennom tilbud fra fagforeningene, men de vil naturlig nok konsentrere seg mest om det medlemmene vil være interessert i, ut fra behovet for egenutvikling.

KO har i de senere årene vært pådriver for at kommunene skal utarbeide opplæringsplaner. Etter hvert har vi også fått utviklet retningslinjer for registrering av opplæringsbehov. Dette er nødvendig så langt, men spørsmålet er hvordan vi skal klare å følge opp på alle fagområdene som kommunene skal dekke.

For KO lokalt ville det ha vært en naturlig oppfølging ikke bare å utvikle og arrangere regionale opplæringstiltak, men videre å være koordinator og forhandler på vegne av medlemmene. Det er svært mange kursprodusenter på markedet som tilbyr det de tror det er behov for. Her deltar både KS og fagforeningene sammen med blant annet konsulenter og høyskoler.

Kursene er til dels kostbare, og de er sjelden helt tilpasset behovene på hvert enkelt sted. Mange av oss har ment at KO på fylkesnivå burde vært det organet som skulle få inn alle kommunenes opplæringsplaner og samtidig ha oversikt over opplæringstilbudene, interne kurs i kommunene osv. som måtte finnes. Samtidig kunne de ha som oppgave å forhandle om priser. Via KO kunne på den andre siden produsentene få bedre oversikt over behovene og slippe bare å tro og mene eller stole på egne undersøkelser. Kommunene kunne da henvende seg til KO, presentere opplæringsbehov og få informasjon om hvordan behovene kunne dekkes best og rimeligst.

Vi må regne med at flere av de største kommunene etter hvert vil ansette egne opplæringsledere. De vil ta seg av opplæringen internt og til en viss grad administrere opplæring i samarbeid med nabokommunene. Det hjelper likevel ikke de mindre kommunene, og det vil fortsatt være behov for en felles forhandler og koordinator.

Forhandlingene har åpenbart låst seg, og partene skylder på hverandre. Partene er i dette tilfellet gigantene på den kommunale forhandlingsarena. Er ikke det i flaueste laget?