Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Pasientsikkerheten er i fare

Samhandlingsreformen har handlet mest om fordeling av penger og mindre om pasientsikkerhet og forsvarlig helseomsorg. Det er grunn til bekymring.

Pasienter skrives ut fra sykehus tidligere enn før, og kommunene mangler både kompetanse og tilstrekkelig medisinsk utstyr. De ulike tjenestenivåene har problemer med å dele informasjon på tvers, og elektroniske verktøy som kunne ha hjulpet på situasjonen, er mangelfulle.

Samhandlingsreformen er blitt kritisert for at den setter pasientsikkerheten i fare. To år etter at reformen ble satt i verk, ser det ut til at det fortsatt er grunn til bekymring. Fram til nå har alles øyne vært på de økonomiske virkemidlene i reformen. Det gjør at kvalitet og pasientsikkerhet får mindre oppmerksomhet.

Den kommunale medfinansieringsmodellen gjør at kommunene må betale sin del av utgiftene til visse typer spesialistbehandlinger. De må også betale 4.000 kroner per døgn for utskrivningsklare pasienter som de ikke kan ta imot og som må bli værende på sykehuset. Disse virkemidlene har ført til at antall liggedøgn for utskrivningsklare pasienter er mer enn halvert, og pasientene kommer til kommunehelsetjenesten tidligere og sykere enn før. Dette setter store krav til kapasitet i kommunehelsetjenesten både i form av ressurser og kompetanse. 

En NOVA-rapport som har kartlagt sykepleieres erfaringer, viser at mange opplever at det ikke følger tilstrekkelig informasjon med pasientene som blir utskrevet, at pasienter skrives ut før de er ferdigbehandlet, at medisinlister ikke er ajourført, at det er mangel på nødvendig medisinsk utstyr, og at de ikke får på plass nødvendige hjelpemidler.

Professor Anders Grimsmo ved NTNU finner at de kommunale tjenestene har kortere tid på seg enn tidligere til å forberede seg på å ta imot pasienter, og at presset på tjenestene har økt. Han viser videre til at pasientforløp har blitt mer oppstykket, og at det er de eldre som opplever problemene med ikke å være i ro på et sted mest.

Alle disse erfaringene tyder på at det er pasientsikkerheten det går ut over når nye grensesnitt for samhandling etableres.

Samhandlingen er kritiske punkter i pasientbehandlingskjeden. Internasjonal forsking bekrefter at så mye som 70–75 prosent av alle uønskete hendelser i helsetjenestene skjer i samhandlingen mellom helsepersonell og ulike organisatoriske enheter. Årsakene er dårlig informasjonsflyt og kommunikasjonssvikt. Gode rutiner, prosedyrer og støttende elektroniske verktøy skal sikre at informasjonen følger pasienten og fungere som barrierer mot feil og misforståelser. Men nye rutiner og prosedyrer tar tid å etablere, og med reformen vil også mer avansert behandling foregå i kommunene.

Det er også stort tidspress og for få ressurser tilgjengelig. Sikkerhetsforsking innen helse og andre sektorer viser at årsaker til ulykker og andre uønskete hendelser typisk handler om produktivitets- og effektivitetspress. Tidspress gjør at man ikke rekker å reflektere over hva man gjør, og det gir få muligheter til å dobbeltsjekke og korrigere arbeidsoperasjoner. Man vet at overdreven individfokus ikke er hensiktsmessig når det gjelder å forebygge uønskete hendelser. Det er menneskelig å feile, og derfor skal man ha systemer som beskytter mot feil. Virksomhetene må lære av feilene som begås. Denne læringen må skje gjennom systematisk avvikshåndtering og etablering av sikkerhetssystemer.

Det tar tid å etablere gode systemer som ivaretar pasientsikkerheten. Og selv om sjekklister og kontrollpunkter gir inntrykk av at man har gjennomført risikoanalyser og identifisert kritiske punkter, er formelle ordninger bare en liten del av det å ivareta sikkerheten. Minst like viktig er det å innarbeide holdninger og måter å jobbe på som fungerer som barrierer mot feil.

En innarbeidet sikkerhetskultur for å melde, analysere, lære av og forebygge uønskete hendelser er en sentral del av sikkerhetsarbeidet. Det er mye som tyder på at helsepersonell må forholde seg til motstridende mål i sin arbeidshverdag. Ønsket om å ivareta pasienten forstyrres av press for utgiftsreduksjon og effektivitet. Hvis ikke arbeidsgiver etablerer motkrefter som hever prioriteten på sikkerhetsarbeid, kan det være den ekstra tiden brukt til å forsikre seg om at man ikke gjør feil det blir kuttet ned på.

Særlig spesialisthelsetjenesten, men også kommunesektoren, har iverksatt tiltak for å fremme pasientsikkerhet. Kampanjen «I Trygge hender» er et godt eksempel. Men vi mangler fortsatt gode nasjonale oversikter på forekomsten av uønskete hendelser, noe som er nødvendig både for å få oversikt over risikofaktorer og som grunnlag for årsaksanalyser og læring.

KS har sett på allerede etablerte samhandlingsprosjekter i kommunene og finner at pasientsikkerhet er ett av de minst prioriterte områdene i de etablerte prosjektene. Det gir grunn til å tro at sikkerhetsarbeid fortsatt ikke er høyt nok oppe på prioriteringslista.