Rådmannsvelde og andre slagord

Sluttrapporten «Styrk lokalt folkestyre» tar Slungårdutvalget tar blant annet opp forholdet mellom kommunestyrets styringsrolle og rådmannens tilretteleggerrolle. Debatten som så langt har fulgt i utvalgets kjølvann viser at dette kan bli en viktig debatt om rollefordeling og rolleforståelse. Men debatten kan også gå helt av hengslene.

Jeg vet at det har vært vanskelig å finne sin plass og sin rolle i forhold til en profesjonell administrasjon. Men jeg vet også at politikere og administrasjon må befinne seg på samme banehalvdel, og spille mot samme mål, selv om rollene er forskjellige. Og jeg tror spillet blir til liten glede for publikum dersom lagspillet utvikler seg til en krangel om hvem som har stukket av med ballen.

Sleivspark
Slungårdutvalgets prisverdige intensjon om å gjenreise det lokale folkestyret er blitt skjemmet av noen helt unødvendige sleivspark, ivrig applaudert av blant annet redaktøren i herværende avis. Nå er det forsåvidt ikke noe nytt at man kan styrke egen posisjon ved å henvise til hva andre aktører foretar seg.
For min del virker det selvmotsigende at man på den side sier at kommunestyret må få mer makt og myndighet, og på den annen side må man unnlate å bruke denne makten til for eksempel å delegere kurante enkeltsaker til administrativ avgjørelse. Kommuneloven forsøkte å legge til rette for en bedre rolleforståelse både for kommunestyret og administrasjonen. Stikkord her er politisk styring og administrativ ledelse. Rådmannens lovpålagte oppgaver av mer politisk karakter ble tonet ned, samtidig som muligheten for administrativ helhetsledelse ble styrket.
Om dette har ført til en svekket eller styrket rådmann, er det utvilsomt delte meninger om. Jeg konstaterer bare at før lovendringen var det et sterkt krav om å komme bort fra «stat i staten»-ordninger med selvstendige fagetater med direkte allianser til politiske fagstyrer og høylytte profesjonsgrupper. Når man nå har fått en mer helhetlig administrativ ledelse, kalles det rådmannsvelde. Når utvalget gjør et poeng ut av at rådmannsinstitusjonen er styrket ved at all delegering til administrativt nivå skal skje til rådmannen, som eventuelt kan delegere videre, så er dette et finurlig ordvalg. Jeg skulle gjerne hilse på den rådmann som ønsker, for ikke å si er i stand til å forvalte all administrativ myndighet personlig.

Ansvarliggjøring
Men utvalget sår den tanke at å delegere til administrasjonen er et slag privatiseringsprosjekt der en eneveldig og egenrådig rådmann sitter og forvalter kommunal myndighet som om det var et privat firma han eller hun ledet. Jeg vil hevde at delegering til administrasjonen har ført til økt ansvarliggjøring av kommunale ledere og medarbeidere på alle nivåer, samtidig som det er et solid bidrag ill at brukerne får løst saker på en hurtig og smidig måte.
I det hele tatt savner jeg bruker- og borgerperspektivet i debatten om arbeids- og ansvarsfordelingen mellom politikk og administrasjon. Innbyggerne i en kommune er både eiere og brukere. Som eier er innbyggeren interessert i at fellesskapets ressurser forvaltes på en rasjonell måte, og at det skjer en demokratisk kontroll med systemet. Som bruker er innbyggeren interessert i om det er kommunestyret eller rådmannen som ansetter etatsjefer eller innvilger søknader.
At det enkelte kommunestyremedlem opplever at rådmannen har mer innflytelse, kan man ikke bli overrasket over. Det skulle nær sagt bare mangle. Jeg blir oppgitt når det i styringsdebatten spissformuleres problemstillinger av typen «rådmannsvelde eller folkestyre?» Selv om spørsmålet er meningsløst, etterlater det et inntrykk av en maktkåt administrasjon som tar seg til rette på de folkevalgtes bekostning. Da er det lett å skape en holdning som forlanger endring ut fra en situasjon som man tror er til stede, men som ikke nødvendigvis er til stede.

Prioritere
Hvis vi fortsatt skal basere det lokale selvstyre på fritidspolitikere, vil tallet 24 være helt sentralt. Det angir døgnets timer. Innenfor denne rammen skal fritidspolitikeren ivareta en normal jobb, et normalt familieliv og en politisk innsats. Det vi være helt nødvendig å prioritere. Politikeren må svare på spørsmålet: «Hva må jeg minimum ha avgjørende innflytelse på for å ha styring med kommunen?» Da kan det vise seg nødvendig å sortere bort noen enkeltsaker. Jeg mener for min del at en løpende dialog mellom rådmann og kommunestyre, og åpenhet og tillitsfullhet på roller og rolleforståelse, er den beste garanti både mot egenrådige rådmenn og passiviserte politikere. Dessuten mener jeg det både er ønskelig og mulig å styrke lokalpolitikernes ombudsrolle på den måten at man også kan sjekke ut hvordan konkrete enkeltsaker løses, uten at det nødvendigvis skal være en politisk oppgave å behandle dem.
Jeg er ikke på noen måte sikker på at dagens og morgendagens politikergenerasjon er innstilt på å bruke all sin tid på politikk. Hvis man ønsker å gå inn i alle enkeltsaker som en forutsetning for å skaffe seg oversikt over de store linjer, vil man oppleve at tiden ikke strekker til. Men det er fullt mulig å holde seg orientert om hvordan administrasjonen håndterer slike saker og å gripe inn når det er nødvendig. Og det er det nok iblant. Her kan også rådmannen ha en viktig tilretteleggerrolle for innsyn og oversikt.
Skal vi styrke det lokale folkestyre, bør vi basere oss på mer samarbeid og mindre slagord.
Kjell Pettersen er rådmann i Nittedal kommune

Skrevet av: Kommunal Rapport