Monstermast-kampen

Debatt. Regjeringens snuoperasjon i Hardanger er en seier for lokaldemokratiet – og for en velregissert PR-kampanje.

På statsministerens kontor i går opplevde 14 ordførere og én fylkesordfører at de lyktes i å presse regjeringen til en ny runde om kraftledninger langs Hardangerfjorden. Vestavinden ble for sterk for regjeringen – fra lokale folkevalgte og fra miljøorganisasjoner, folkeaksjoner, næringsliv og grunneiere.

Fram til 1. februar skal sjøkabler på deler av traseen utredes, samtidig som arbeidet med høyspentmaster starter i den andre enden, der det uansett skal være luftledninger. 

Det er grunn til å tro at utredningen i realiteten vil bety sjøkabler i de omstridte områdene. Men de kommunene hvor lignende kraftledninger planlegges, bør ikke regne med presedens, slik flere krever i kjølvannet av regjeringens snuoperasjon. De mangler Hardangers nasjonalromantiske symbolkraft.

 

Kommunene i Hardanger og Hordaland fylkeskommune har lenge stått samlet mot kraftlinjene, i høringsuttalelser og klager på NVEs konsesjon til Statnett. De har pekt på negative konsekvenser for natur, friluftsliv, turisme og næringsliv, og argumentert godt for at alternative løsninger er mulig.

Regjeringen mente inntil i går at disse hensynene var godt nok ivaretatt, og at sjøkabler var en dyrere, mer tidkrevende og mer usikker løsning for strømtilførsel til Bergensregionen.

Det er en seier for lokaldemokratiet at regjeringen nå gjør det de burde ha gjort for lengst: Lytter til de lokale argumentene, tar dem på alvor og involverer lokalt folkevalgte sterkere i den vanskelige beslutningen.

Formelt har trolig lokalpolitikere og andre interesser fått uttale seg slik de skal i denne saken, selv om Sivilombudsmannen stiller spørsmål ved om den burde ha blitt løftet opp på politisk nivå i departementet tidligere – som dermed måtte fremmet en sak for Stortinget. Formelt har ikke regjeringen noen plikt til å ta hensyn til lokale protester, men reelt undergraver den lokaldemokratiets rikspolitiske betydning når den overser en så sterk, samstemt og bredt forankret lokal motstand.

Dette burde sitte i ryggmargen på en energiminister fra Senterpartiet. I stedet har Terje Riis-Johansen lyttet til Statnett og NVE, gjort deres argumenter til sannhet og behandlet en kontroversiell politisk sak som et teknisk spørsmål.

 

Når det er sagt, er det grunn til å grave litt i denne monstermastkampen, hvor regjeringen endte opp som demoniske kraftsosialister og motstanderne som epleblomsthvite riddere.

Både Jens Stoltenberg og Riis-Johansen, og deres rådgivere, har grovt undervurdert mediepotensialet i et distriktsopprør fra vest, med deres egne lokalpolitikere i hovedrollen. Særlig har de ikke forstått den sterke symbolske kraften i Hardanger og fjorden, som motstanderne av kraftlinjene har brukt for alt den er verdt.

Ordførerne i spissen for et sterkt folkelig engasjement var viktigst for å få gjennomslag, men det har også pågått en velregissert PR-kampanje.

Bergensmillionærene Johan Fredrik Odfjell og Trond Mohn var blant dem som engasjerte seg i kampanjen Bevar Hardanger, som ved juletider i fjor brukte 300.000 kroner på en reklamekampanje på TV2. Her lanserer skuespiller og teatersjef Bjarte Hjelmeland begrepet «monstermast» i debatten. Mediene slukte det rått, selv om bare én av mastene skulle bli 45 meter høy. Resten er vanlige høyspentmaster.

Mange av motstanderne som roper «monster!» støtter helhjertet den 200 meter høye Hardangerbrua, som ikke bare vil bli et sår i naturen, men ogsåføre til mer klimaskadelig biltrafikk.

Det er ikke alltid naturens egenverdi som kommer først, oftere dens økonomiske verdi. Heldigvis for Hardanger sammenfaller dette for kraftlinjer gjennom den på alle måter uvurderlige naturen.

Flere artikler om

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.