Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Lokale forhandlinger - et tjenlig system for hva?

Om 10 år diskuterer vi kanskje om sentrale forhandlinger er et tjenlig system, og hvordan vi eventuelt kan redde de stumpene som er igjen?

Mange vil sikkert være enige med Gjertrud Eggen (Kommunal Rapport 7. mars) i at lokale lønnsforhandlinger ikke er et tjenlig system for lønnsfastsettelse. Det er også mitt inntrykk at mange arbeidstakere opplever utfallet av lokale forhandlinger som vilkårlig og urettferdig.


Det er heller ikke vanskelig å føre kritikken enda lengre enn det Eggen gjør. Sannsynligvis bruker de lokale partene tidsressurser tilsvarende minst det dobbelte av den lokale potten for å forberede og gjennomføre forhandlingene. Er det virkelig rimelig å opprettholde et system som er så ressurskrevende? Er ikke lokale lønnsforhandlinger et offentlig sløseri i megaklassen?


Diskutable forutsetning
Men denne kritikken mot lokale lønnsforhandlinger bygger på noen bestemte forutsetninger som i alle fall er diskutable. For det første må vi se lokale og sentrale forhandlinger i sammenheng. Derfor blir det galt når Eggen skriver at lokale forhandlinger ikke er reelle fordi det ikke eksisterer noen streikerett. Streikeretten er høyst reell på sentralt nivå, og lokale forhandlinger er jo i realiteten bare en lokal fordeling av det sentrale oppgjøret. Eggens resonnement ville vært mer rimelig dersom vi hadde lokale forhandlinger hvor partene også forhandlet om pottens størrelse. Men da snakker vi om en helt annen type lokale forhandlinger. Den typen lokale forhandlinger som faktisk finner sted i kommunesektoren må oppfattes som en integrert del av det sentrale oppgjøret.
Den andre forutsetningen avslører Eggen allerede i innleggets overskrift. Hun spør om lokale forhandlinger er et tjenlig system for lønnsfastsettelse? Men det spørs om ikke lokale lønnsforhandlinger også bør diskuteres i forhold til andre målsetninger enn fastsetting av lønn. Blant annet representerer lokale lønnsforhandlinger en anledning til å drive organisasjonsutvikling i kommunene. En slik prosess kan finne sted dersom kommunene klarer å involvere ledere og ansatte på alle nivå i forberedelsene til lokale lønnsforhandlinger.
Her står vi også overfor et tankevekkende paradoks: Hensynet til organisasjonsutvikling tilsier at kommunene bør bruke mer tid og ressurser på å fordele den lokale potten, ikke mindre. Et effektivitetskrav i forhold til gjennomføringen av lokale forhandlinger, som virker rimelig dersom målet er lønnsfastsettelse, er derfor ikke særlig relevant når vi snakker om organisasjonsutvikling. Derfor er den viktige diskusjonen som Eggen trekker opp ikke klargjørende før målsetningene ved lokale forhandlinger er problematisert og definert.


Ikke entydig positivt
Nordlandsforskning er i ferd med å avslutte et prosjekt hvor vi har studert et mindre utvalg kommuner spesielt med tanke på koblingen mellom lokale lønnsforhandlinger og organisasjonsutvikling. Resultatene fra dette prosjektet viser at en slik kobling er vanskelig å etablere, utviklingen av en slik kobling tar lang tid, og det er stor variasjon mellom ulike kommuner med hensyn til hvor langt man er kommet. Altså ingen entydige positive konklusjoner.
Men samtidig har jeg inntrykk av at interessen for de mer prosessuelle sidene ved lokale lønnsforhandlinger er økende. Arbeidsgiversiden i kommunene har en klar ambisjon om å utvikle lønnssystemet videre, blant annet for å sikre at alle enkeltkrav får en like grundig behandling og for å sikre at arbeidsgiversidens tilbud bygger på grundige og reelle overveielser. Jeg har også inntrykk av at de lokale tillitsvalgte ønsker å delta i denne utviklingsprosessen, noe som også er ønsket fra arbeidsgiversiden. Så langt jeg kan bedømme, ligger forholdene derfor til rette for en konstruktiv lokal utvikling av forhandlingssystemet.
Derfor er jeg ikke enig med Eggen i at de negative sidene ved lokale forhandlinger uten videre tilsier at ordningen bør avvikles. Jeg tror heller ikke at de lokale tillitsvalgte vil godta en slik reversering, så lenge de står midt oppe i en utviklingsprosess.


Individ eller fellesskap?
Men selv om det skjer en utvikling i kommunene når det gjelder lokale forhandlinger, så er det likevel ikke gitt at de grunnleggende prinsippene i dagens forhandlingssystem representerer en velegnet ramme for organisasjonsutvikling. Dagens forhandlingssystem bygger for eksempel på en individualistisk forståelse som er problematisk i forhold til organisasjonsutvikling. Det virker mer relevant å oppfatte arbeidsteamet som grunnenhet i forhold til spørsmålet om lokal lønn. Eller mer konkret: Et godt barnehagetilbud skapes ikke av enkeltpersoner, men av ansatte i fellesskap. Derfor bør også barnehageavdelingen ses under ett, dersom resultatet skal belønnes gjennom lønnsforhandlingene.
I tillegg bygger forhandlingssystemet på en snever oppfatning av belønning. Sluttsummen på lønnsslippen kan sikkert motivere arbeidstakere, men det spørs om ikke andre former for belønning er viktigere enn det ene lønnstrinnet som man gjennomgående oppnår gjennom lokale lønnsforhandlinger. Et framtidig lønnssystem burde se alle slike belønningsfaktorer i sammenheng.


Hva er tjenlig?
Jeg er klar over at koblingen mellom lønn og organisasjonsutvikling ikke er like viktig for alle parter, men poenget er at dersom vi ønsker å utvikle lønnssystemet videre, for eksempel i den retning jeg har antydet, så kreves det større vekt på lokale forhandlinger og ikke mindre. Jeg tror også vi vil se en slik utvikling over tid. Derfor er det kanskje større grunn til å bekymre seg på vegne av de sentrale forhandlingene. Om 10 år diskuterer vi kanskje om sentrale forhandlinger er et tjenlig system, og hvordan vi eventuelt kan redde de stumpene som er igjen?

Jeg er ikke enig med Gjertrud Eggen i at de negative sidene ved lokale forhandlinger uten videre tilsier at ordningen bør avvikles