Konkurranseutsetting - besvergelse eller verktøy?

Debatt. Det viktigste for brukerne er innhold og kvalitet, og trygghet for at tjenestene finnes - ikke hvem som faktisk yter tjenesten, skriver Anne Kathrine Slungård.
Trondheim bystyre vedtok i sitt møte 28.11. med solid flertall at konkurranseutsetting av kommunale tjenester skal brukes som et virkemiddel for å få mer ut av de ressurser man har, samt få nye inn i arbeidet med løsningen av velferdsoppgavene.
Når vi starter denne prosessen, er det ikke noe særtrekk for Trondheim - eller Norge, for den saks skyld. I inn- og utland er det en erkjennelse at skal velferdsstaten overleve og helst videreutvikles, må man ta flere og nye virkemidler i bruk. I årene som kommer vil vi stå overfor store utfordringer både innenfor oppvekst og innen helse og omsorg. Staten anslår at utgiftene til eldreomsorg vil stige fra dagens 20 milliarder kroner til 37 milliarder i 2030, målt i dagens priser. Man trenger ingen krystalllkule for å se at dette vil sette det kommunale tjenestetilbudet under meget sterkt press.


Formidable ressurser

Kommunesektoren forvalter i dag formidable ressurser. Ca. 170 milliarder går over de kommunale budsjett, 420.000 ansatte, dvs, én av fire norske arbeidstakere, har sin arbeidsplass i kommunen, og i ca. 340 av landets kommuner er kommunen største arbeidsgiver. Innenfor disse rammene er jeg overbevist om at ting kan gjøres på nye måter, med det for øye å få mer igjen for ressursene som settes inn. Jeg tror det finnes få evige sannheter; kommunale budsjett og handlingsplaner forvalter dem ikke.
En undersøkelse utført av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning viser at kommunene kan spare milliarder ved å innføre konkurranseutsetting. Riktig gjort kan kostnadene reduseres med 20-30 prosent, og kvaliteten kan bli bedre.


Mer velferd

Konkurranseutsetting er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel for å få mest mulig velferd ut av de ressursene vi disponerer. Konkurranseutsetting er også et virkemiddel for å få nye aktører til å bidra i løsningen av velferdsoppgavene. I bystyrets debatt sa venstresiden med Ap i spissen et bastant nei til å ta i bruk konkurranseutsetting som virkemiddel. Tatt i betraktning de utfordringene vi står overfor innen både avd. oppvekst og avd. helse og omsorg, er det ganske spenstig å si prinsipielt nei til å la privat sektor delta i å sikre et ønsket velferdsnivå.
Politikerne i Trondheim forvalter ca. 4 milliarder av fellesskapets ressurser. Våre oppdragsgivere er innbyggerne i byen. De forventer at vi har en kritisk holdning til hvordan deres skattepenger blir brukt. Vi er forpliktet til å snu hver stein i vårt arbeid med å sikre et anstendig tjenestetilbud i kommunen. Når vi daglig blir møtt med ønsker og behov som langt overskrider de rammer vi per i dag har til rådighet, må vi søke nye løsninger. Velferdssamfunnet råtner på rot hvis vi ikke lykkes i omstillings- og nytenkningsarbeid. Sett i lys av dette, forventer jeg klare svar fra venstresiden: Hvordan har de tenkt å skaffe flere midler til rådighet, hvor mye skal skatter og avgifter økes, og hvor mye mer avhengig av oljen skal vi som nasjon bli?


Arbeidsdeling og samarbeid

Konkurranseutsetting innebærer både en arbeidsdeling og et samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Når vi snakker om lovpålagte tjenester, kan kommunen aldri konkurranseutsette eller privatisere ansvaret. Kommunen må alltid ha ansvaret for:

  • vurderere behov og tildele hjelp på individnivå
  • definere standard og kvalitet
  • evaluere og kontrollere tjenestene
  • definere de økonomiske rammer
  • Selve utføringen kan godt overlates til andre, helt eller delvis. Det viktigste for brukerne er innhold og kvalitet, og trygghet for at tjenestene finnes - ikke hvem som faktisk yter tjenesten.
    Så langt i debatten har begge sider vist til rapporter, undersøkelser og enkelteksempler på både suksess og fiasko fra andre land og kommuner. Begge deler må vi ta med oss videre i arbeidet med å gi konkurranseutsetting form her i Trondheim. I dette arbeidet skal vi bruke den tidog ressurser vi mener er nødvendig for å sikre et best mulig resultat for alle involverte. Satt på spissen: vi skal ile langsomt - for vi har det travelt!

    Av Anne Kathrine Slungård (H), kommunalråd i Trondheim

    Velferdssamfunnet råtner på rot hvis vi ikke lykkes i omstillings- og nytenkningsarbeid

    Skrevet av: Kommunal Rapport

    Flere artikler om

    Delta i debatten

    Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.