Hva kan vi lære av Ørland/Bjugn?

For kommuneledelsen kan det være vanskelig å bestemme seg for om de skal gjøre noe nå – og hva det eventuelt skal være. Mange kommuner har allerede startet prosessen med å se seg om etter passende partnere. Andre sitter musestille og håper at dette går over. Det er ikke noe underlig i at rike og små kraftkommuner er redde for å bli tvangsgiftet med en fattig, men folkerik nabo.

Det har vært gjennomført et stort antall utredninger om kommunesammenslåinger de siste 15 åra. Her vil vi trekke fram noen av erfaringene fra Ørland og Bjugn og andre som har forsøkt å slå seg sammen, men ikke fått det til. Siden frivillighetslinja ble innført i 1995 har det vært gjennomført sju kommunesammenslåinger, og også de få kommunene som har gått fra naboskap til ekteskap, kan ha viktige erfaringer å bidra med.

Vit hva du vil

For det første: Vit hva du vil. Det er ikke nødvendigvis valg av partner som bør stå først på agendaen. Det kan heller være lurt å starte med sin egen kommune. Hvorfor skal vår kommune bli større? Er det for å få bedre tjenestetilbud? Et sterkere fagmiljø? Er det for å drive samfunnsutvikling og tiltrekke oss flere arbeidsplasser?

Bjugn og Ørland gjennomførte en folkeavstemning uten at det kom tydelig fram hva man ville med den nye, sammenslåtte kommunen. Hvor ble det av de felles visjonene? Hvor er svaret på hvorfor kommunene skal slå seg sammen?

Svaret på disse spørsmålene ble overdøvet av uenighet om hvor kommunehuset skulle ligge. Utredningen i forkant viste at de ansatte i begge kommunene så mange fordeler med å være én kommune, og konkluderte med at det er flere fordeler enn ulemper med en sammenslåing mellom de to kommunene.

Utredningen var likevel klar på ett punkt: En viktig forutsetning for å lykkes med en kommunesammenslåing er at partene klarer å bli enige om felles visjoner og mål – og at dette nedfelles i en intensjonsavtale mellom kommunene.

Bjugn og Ørland klarte ikke å bli enige om en avtale for en felles framtid, slik andre kommuner som har lyktes med sammenslåing har gjort. Prosessen stoppet mer eller mindre opp da lokaliseringsspørsmålet kom på banen.

Ved sammenslåingen mellom Ølen og Vindafjord var det god dialog og enighet mellom ordførerne i de to kommunene. De hadde en klar visjon for sammenslåingen: Å skape en mer livskraftig kommune på Indre Haugalandet. I tillegg var styrking av tjenestene et klart mål. Tilsvarende målsettinger lå til grunn for sammenslåingen mellom Våle og Ramnes. Begge disse sammenslåingene er karakterisert som vellykket i ettertid.

Involver innbyggerne

For det andre: Involver innbyggerne. En kommunereform angår alle i Norge. Alle bor i en kommune. Erfaringene fra de kommunesammenslåingene som er gjort i Norge, er entydige. Innbyggerne må være med å påvirke utformingen av den nye kommunen. De kan være med i ulike faser av prosessen og bidra til å lage visjoner og mål, tegne kommunevåpen og stemme over kommunenavn.

Innbyggerne vil ha konkrete planer. Folk vil vite hva som skjer med sitt lokalmiljø og sitt nærområde. Blir skolen lagt ned? Forsvinner kulturhuset? Den lokale motstanden mot kommunesammenslåing er nesten uten unntak knyttet til lokaliseringsspørsmål og frykt for sentralisering. Innbyggerne må få så klare svar som mulig på de spørsmålene de har om hvordan den nye kommunen vil se ut. Det fikk de ikke av politikerne i Ørland og Bjugn.

Ved sammenslåingen mellom Mosvik og Inderøy kom innbyggernes ønsker fram gjennom folkemøter og spørreundersøkelse. Dette bidro til å avklare spørsmål som innbyggerne var spesielt opptatt av. Innbyggernes ønsker ble tatt hensyn til i en avtale mellom kommunene, og dette kan ha vært avgjørende for utfallet av prosessen.

Innbyggerne er ofte opptatt av hva som skjer med det «gamle» kommunesenteret. I flere av de frivillige sammenslåingene er det blitt satset spesielt på stedsutvikling i det «gamle» kommunesenteret, og tjenester for hele den nye kommunen er blitt samlokalisert her.

Felles identitet er viktig for å få til vellykkete kommunesammenslåinger. Jo større samhandling det er mellom kommunene fra før, jo lettere er det å lykkes med en kommunesammenslåing. Felles bo- og arbeidsmarked er en viktig faktor. Interkommunalt samarbeid og felles lag og foreninger er beviser på at man alt har en felles identitet. Interkommunal identitet kan også styrkes gjennom symbolhandlinger. I Mosvik og Inderøy ble det arrangert flere markeringer ved sammenslåingen, som kirkekonsert, rakettoppskyting og fakkeltog.

Vær raus – tenk stort

For det tredje: Vær raus og tenk stort! Et godt ekteskap handler om å ville det – og jobbe for det. Som i andre ekteskap er raushet en nøkkel for å lykkes. Ingen er interessert i å slå seg sammen med en partner som skal «grafse» til seg alt av tjenester. Samtidig vil en partner som bruker opp formuen rett før ekteskapsinngåelsen, neppe framstå som veldig dedikert.

En sammenslåing handler ikke bare om hvor kommunesenteret skal ligge. Kommunene må tørre å tenke større tanker enn som så. Hvilke utfordringer og muligheter står vi overfor i framtida, og hva kreves for å møte disse? Kan en kommunesammenslåing gjøre oss bedre rustet til å levere gode tjenester? Og hvordan?

I sammenslåingen mellom Kristiansund og Frei ble det gamle rådhuset på Frei omgjort til et familie- og helsehus med barnevern, helsestasjon, skolehelsetjeneste og legesenter. Hva med å dreie debatten fra hvor kommunesenteret skal ligge til hvor «oppvekstsenteret» og «kultursenteret» skal ligge?

Etter folkeavstemningen er Ørland/Bjugn dødt som alternativ, og den store Fosen-kommunen rykker allerede opp som et nytt alternativ i debatten. Vi vil anbefale at en eventuell Fosen-prosess, og andre kommunestrukturprosesser ellers i landet, tar utgangspunkt i våre tre råd før man stuper inn i lokaliseringsdiskusjonene – som nesten garantert fører til forlis.