Time Kyrkje var tilgjengelig for alle. Det betydde ikke at alle kunne delta på lik linje. Nennsom restaurering av det verneverdige bygget åpnet kirkerommet for hele menigheten, uansett livsfase og funksjonsutfordringer.
– Jeg glemmer aldri da du fortalte meg at du måtte sitte der, helt bakerst, da datteren din ble konfirmert. Det gjorde inntrykk. Du ble avvist, på en måte, sier prost Kjell Børge Tjemsland ettertenksomt.
– Ja, den gang var kirken tilgjengelig, men ikke universelt utformet, sier Sissel Løchen, som sitter i rullestol.
– En ting er hyggelige hendelser som bryllup og konfirmasjon, men tenk deg hvordan det er å sitte adskilt fra familien i begravelser, når du er i sorg, sier Løchen.
– Vi fikk mange tilbakemeldinger om slike uverdige situasjoner fra dem som arbeidet i kirken, forteller Anne Reidun Garpestad i Time kommune. Hun var prosjektleder da Time var nasjonal pilotkommune for universell utforming fra 2005 til 2013, og har fortsatt har en rolle i inkluderingsarbeidet.
Da Time kyrkje skulle rehabiliteres i forbindelse med 150-årsjubileet i 2009, brettet både kommunen og menigheten opp ermene. Hvordan kunne de, i fellesskap, finne gode løsninger og skape et inkluderende kirkerom, uten at det gikk på akkord med kirkens vakre og verneverdige bygningskvaliteter? Senior- og brukarrådet i Time kommune, der Sissel Løchen er leder, ble også invitert med i prosessen.
– Det var avgjørende for å få til virkelig inkluderende løsninger. Dagens Time kyrkje er et kroneksempel på hva som skjer når vi endrer tankegang fra ”tilgjengelighet” til ”universell utforming”, mener Garpestad.
– Men vi måtte utfordre Riksantikvaren, påpeker prosten.
Universell utforming i landets gamle kirkebygg er et stadig tilbakevendende tema, der Riksantikvarens vernekrav og kirkegjengernes behov ofte kolliderer. Også i tilfellet Time kyrkje var Riksantikvaren skeptisk til Link Signatur arkitektkontors første skisser. Prosjektet fikk drahjelp av den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som tro i kraft 1. januar 2009, og av arkitekter og lokale håndverkere som forstod både målet og utfordringene.
– Det handler mye om å sikre forståelse for hvorfor universell utfordring er viktig, mener Løchen.
– Gjennom samarbeid og dialog lyktes vi, sier Tjemsland og slår smilende ut med armene mot et kirkerom som ser ut som før, men som skjuler en rekke snedige løsninger.
Hovedmålet var å inkludere alle i kirkens hovedfunksjoner: gudstjenester, bryllup, dåp og begravelse.
Første post på programmet var å sikre at rullestolbrukere og andre som er avhengig av hjul kan sitte flere steder i kirken – også på første rad – og komme seg fra parkeringsplassen og helt til alters uten hjelp og i fellesskap med andre.
Utenfor kirken ble rampen til sidedøren fjernet, og inngangspartiet oppgradert slik at alle kan komme seg inn hoveddøren. Gulvet i midtgangen ble hevet, slik at man kan trille uhindret til benkerader på tre steder, samt til alters, døpefont og kor.
– Det løste vi med et ”flytende” gulv, som ikke gjør skade på det originale tregulvet under, forteller Tjemsland. Det heldekkende teppet ble byttet med en løper, som også danner en naturlig og taktil ledelinje.
– En utilsiktet, positiv effekt av at det gamle teppet ble fjernet, var bedre inneklima for astmatikere, forteller Løchen, som også legger til at mange var glad for å slippe ”snublekanten” fra benkeradene og ned i midtgangen.
– Et godt eksempel på at universell utforming er nødvendig for noen og bra for alle, påpeker Garpestad.
Et av kravene fra Riksantikvaren, var at de ikke kunne tukle med trepanelene og dørene som går langs benkeradene. Ved å fjerne en benkerad, og spleise dør og sidepanel sammen til en bredere dør, ble plassen stor nok til at en elektrisk rullestol kan komme seg uhindret inn. Utvendig ser trepanelene fortsatt ut som de alltid har gjort.
Men menigheten og kommunen stoppet ikke der. De testet seg frem til ny lyssetting, som gir nok lys for alle til å lese i programmer og salmebøker, samtidig som den gode stemningen i det gamle kirkerommet er bevart. Faktisk ble originale kobberlamper tilbakeført i prosessen. I tillegg installerte de nytt høyttaleranlegg og teleslynge som dekker hele kirken.
– Det er jo liten vits i å komme til kirken om man ikke klarer å følge med på hva som skjer, sier Mildrid Espeland, leder i lokallaget til Hørselshemmedes Landsforbund på Jæren, og trykker på en liten knapp i det knapt synlige høreapparatet i høyre øre.
– Hører du meg nå, spør prost Tjemsland fra prekestolen, og benytter anledningen til å teste om teleslyngen fortsatt virker som den skal.
– Ja, her hører jeg godt over hele kirken, smiler Espeland. Også hun trekker frem begravelser som særlig utfordrende i kirker og kapell uten teleslynge.
– Uansett hvilken funksjonsnedsettelse du har, oppleves det uverdig å ikke kunne delta på lik linje med andre folk. I 2020 kommer Norge til å ha 1 million mennesker med hørselsproblemer, så lyd er viktig for mange, påpeker Espeland.
”No er det same kyrkjedør for alle” konkluderte Stavanger Aftenblad da alt stod klart. 1 million kroner var alt som skulle til for å realisere prosjektet. Egentlig skulle kirken males og tilbakestilles til opprinnelige farger, men jubileumskomitéen valgte i sin tid heller å bruke pengene på universell utforming. Det var et godt valg for en kirke breddfull av historie, som er mye brukt av lokalbefolkningen til å markere livets store begivenheter.
– Det var rørende å se første gang vi kunne ønske både oldefar med rullator og barnebarnet i barnevogn velkommen til dåp, og alle kunne gå inn gjennom hovedinngangen og sitte sammen på første rad, forteller Anne Reidun Garpestad.
– Det er flott at du trekker frem akkurat det, for dette handler om mer enn dem som sitter i rullestol eller har andre funksjonsutfordringer. Det gjelder alle, også funksjonsfriske, de med barnevogn, ja, at hele gjengen skal komme seg til kirken, sier prost Kjell Børge Tjemsland.
– Det betyr mye for meg at jeg nå kan komme inn i kirken sammen med familien og at vi kan sitte samlet, sier Sissel Løchen, og legger til at det også betyr mye at løsningene er usynlige og lagt opp slik at ingen må sette noe i funksjon for henne. Alt er der, som en naturlig del av inventaret.
– Alle vil jo klare seg selv. Siden kirken ble pusset opp har jeg vært fadder i dåp og kunnet gå til nattverd med verdighet, forteller Løchen.
– Én ting har jeg tenkt på: Hva om vi fikk en sogneprest som var avhengig av rullestol? Hvordan hadde vi løst det, funderer prosten.
– Dere måtte nok senket alteret, svarer Løchen.
– Det er bedre å sette opp et bord i kordøra til bruk under nattverden. Det ville også være enkelt få til at en rullestol kan kjøre helt inn i alterringen, slik at gudstjenesten kan ledes derfra, fortsetter prosten.
Det er tydelig at universell utforming ikke er en tilbakelagt prosess, men blitt en integrert del av Time kyrkjes virke. Og det er viktig, skal vi tro Anne Reidun Garpestad:
– Det som var bra for noen år siden, er kanskje ikke nok i dag. Se bare hvordan teleslyngeteknologien har utviklet seg. Derfor må vi hele tiden fortsette å jakte på de gode løsningene.