Helt siden Anne Kristensen (94) flyttet inn i blokka for 26 år siden, har hun hatt utsikt til en asfaltert, øde ballplass. Nå er området forvandlet til en oase.
- Kom da, Daja!
- Annes milde og muntre stemme lokker den svarte katten ut på en liten tur rundt på Sandaker ballplass, rett utenfor 1970-talls blokken i Oslo. Blokken rommer 145 omsorgsleiligheter. Rett ved siden av ligger frivillighetssentralen.
Hit flyttet Anne i 1993, sammen med mannen sin.
- Han fikk et halvt år her, han. Ja, sånn ble det, sier hun, og farter deretter energisk av sted. Hun skyver rullatoren foran seg, den har hun hatt i mange år.
- Greit hvis jeg kjenner meg litt ustødig, forklarer 94-åringen.
Med på ferden er også Annes venn, Harald Øyen (81), som har bodd i blokka i syv år.
- Jeg kaller`n bare for unggutten, ler Anne.
Parken er omkranset av flere blokker, rett i nærheten ligger Nordpolen skole og to barnehager. Et steinkast unna er Sandaker senter.
- En gang, da Sandaker videregående skole holdt til der hvor Nordpolen skole er nå, var det nok en mening med plassen. Da ble den brukt til gym. Men i mange, mange år har den ligget nærmest helt øde, sier Mads B. Nakkerud.
Han er park- og nærmiljøkonsulent i Avdeling for kultur, nærmiljø og byutvikling i Oslo kommune, Bydel Sagene.
Plassen rommet både basket- og håndballbane.
- Belagt med asfalt som var så grov at man knapt våget spille. Siden banen sto ubrukt, ble den gjerne benyttet til parkeringsplass. Det gjorde det utrygt å ferdes der. Dessuten var det tjukt med beplantning: Hekk i tre bredder, og mye lavere trekroner. Det ga et veldig lukket, ukoselig sted hvor folk hang etter mørkets frembrudd, rekonstruerer Mads.
- Det var rett og slett helt elendig, det var ikke noe fristende å være her ute. Det er mye, mye bedre nå, fastslår Anne.
Oppgraderingen innebar fjerning av hekker, og Bymiljøetaten trimmet trærne, hevet kronene, så det ble oversiktlig og trygt.
Han humrer litt ved tanken på det første møtet han hadde med beboerne i blokka.
- En kollega og jeg ble nærmest kalt inn her, de ville snakke med oss om parken, og vi, med våre smale budsjetter, var litt bekymret. Men det de ville ha var en benk og et fuglebad. Jeg jobber litt med den fuglebad-saken fortsatt, sier Mads, og kikker seg rundt i den nye versjonen av parken, som åpnet i september 2019.
Parkens utforming er blitt til i tett samarbeid mellom beboere i den kommunale høyblokka, borettslaget, frivilligsentralen, barnehagene, skolen – og ulike enheter i Oslo kommune.
- Sterk brukerinvolvering er helt essensielt, samstemmer Mads B. Nakkerud og Jan Tore Lindskog.
Sistnevnte er spesialkonsulent i utbyggingsavdelingen i Omsorgsbygg Oslo KF. Gjennom ham ble fokuset på universell utforming ivaretatt.
- Å ha det fokuset handler mye om overføring av kompetanse, fastslår Jan Tore Lindskog.
- I blokken bor det mange med kognitiv svikt. Derfor er det blant annet viktig at det er enkelt å orientere seg, og at man starter og slutter på samme sted, eksemplifiserer Lindskog.
Prosjektet har kostet ca. 5,2 millioner, og er et spleiselag mellom omsorgsbygg, torg- og møteplassordningen, bymiljøetatens sykkelprosjekt, og spillemidler.
Parken åpnet i slutten av september i år, og Merete Eide, som jobber med dagaktiviteter for eldre og personer med demens, sparer ikke på god-ordene når hun beskriver resultatet:
- Helt fantastisk! Både for de som bor her og vi som jobber her.
I den lille parken er det blant annet anlagt en rullatorløype, satt opp benker, bord, treningsapparater og en trampoline.
- Tidligere har vi brukt området litt om sommeren, vi har fått folk ut, men det har ikke vært et sted man gjerne oppsøker på egenhånd. Nå blir det noe helt annet, vi kommer til å legge opp mye flere aktiviteter her ute. Her får de noe å holde på med, får rørt seg litt, noe å ha ansvar for, og de kommer seg ut i frisk luft. Det betyr enormt mye, for mange blir isolert i eget hjem. Å komme seg ut gir dagene mening, sier Merete, og forteller ivrig om planer om rullatorløp med innlagte poster, konkurranse på den nyetablerte petanque-banen, urtebedene de skal ha i de nye, store blomsterkassene, og middagene ved det nye utekjøkkenet.
- Denne parken vil berike alle. I blomsterkassene kan vi plante blomster, gjerne litt gamle stauder som de minnes, urter, gressløk. Og når vi griller, er det ikke slik at en av oss skal grille, mens resten ser på. Nei, alle skal bidra med det de kan, og så gleder oss over belønningen til slutt: Å dele måltidet sammen.
Gjennom parken er det også etablert en sti på skrå. Tidligere måtte folk gå rundt, nå skaper stien liv i nabolaget. Dessuten inviterer apparatene til aktivitet.
- De eldre synes det er så hyggelig å se barn leke her. Forhåpentligvis kan dette bli et treffsted på tvers av generasjoner, sier Merete.
At noen vil bruke parken mer aktivt enn andre, er hun ikke så opptatt av.
- Så lenge du er tilstede, er du en del av det som foregår. Det er som å være på fotballkamp, du trenger ikke være på banen for å synes det er gøy.
Anne er allerede en av parkens flittige brukere, og en ressurs på frivillighetssentralen.
- Du er min høyre hånd, fastslår Merete.
Denne dagen har Anne allerede laget vaffelrøre, og stekt en bunke gylne plater, klar til ettermiddagsbingoen.
- Hemmeligheten med gode vafler er at det ikke skal være noe vettskremt melk i. Altså skumma og lettmelk. Nei, det skal være fløte, helmelk, sukker og kardemomme. Og meierismør. Det må du ha i til sist, hvis ikke blir det gæli, røper Anne mens hun viser rundt i parken.
Hun stopper ved to parallelle bommer, setter fra seg rullatoren, går mellom, løfter seg opp og dingler frem og tilbake i lufta.
- Ja, jeg er sterk, hva tror dere det kommer av, ler Anne.
Kort tid etter spretter hun oppi den lille, nedfelte trampolinen, og teller hoppene.
- En, to, seks, hahaha, det blir ikke noe Chat Noir av dette her, tror jeg, flirer hun.
Katten Daja følger med. Hver kveld stikker Anne ut for å se etter henne, og stikke til henne en godbit.
- Hun er ikke så glad i laks, sier Anne, og forteller at mange spør henne hvordan det går.
- Da sier jeg: Det går til det butter, det er ikke annet å gjøre, men jeg har ikke tenkt å gi meg ennå.
Hun og Harald tar gjerne en tur på hans sykkel. Da sitter hun foran i sykkelvognen. Men til sommeren blir rollene byttet om.
- Jeg har fått meg skuter, den skal jeg kjøre, og da er det Harald sin tur til å sitte på. Vi kan jo ikke sitte inne. Det er viktig å komme seg ut av døra, se på naturen, sier Anne, og konkluderer:
- Da kjenner jeg at jeg lever et morsomt liv.