Misforstått taushetsplikt

En domstol har for første gang vurdert om en folkevalgt brøt sin taushetsplikt ved å gi ut flere opplysninger fra et offentlig dokument, enn kommunen mente det var anledning til. Nå er dommen som frifinner bystyremedlem Bjørnar Moxnes (Rødt) rettskraftig. Til tross for hva alle nøkkelpersoner med makt og myndighet i kommunen mente, brøt den folkevalgte altså ikke loven.

Først ble Moxnes frikjent gjennom den nå rettskraftige dommen fra Oslo tingrett. Deretter reverserte Fylkesmannen i Oslo og Akershus sitt vedtak om hemmelighold i saken, og legitimerte med det publiseringen Rødt-lederen måtte møte i retten for.

Hvordan kunne saken gå så langt, før noen tok til vettet?

Hvorfor skylder tidligere justisminister Odd Einar Dørum (V) på andre, når vi i dag vil vite hvorfor han stemte for anmeldelsen av Moxnes og sågar forsvarte det hele fra bystyrets talerstol? Hvordan kunne leder av kontrollutvalget i Oslo siden 1999, Frode Jacobsen (Ap), mene at Moxnes hadde brutt loven? Hvordan kunne tidligere justisminister og nå kommuneadvokat i Oslo, Hanne Harlem (Ap), konkludere med lovbrudd og anbefale at Moxnes burde straffes?

Hvordan kunne ordfører Fabian Stang (H), selv jurist, innstille på anmeldelse? Han er nå på vei inn i et nytt verv som heltidspolitiker i Oslo kommune. Da får vi håpe han leser tingrettens dom grundigere enn han i forkant av sitt siste bystyremøte som ordfører kan ha gjort. Dommen var på tidspunktet ikke rettskraftig, men ordføreren hevdet – oppsiktsvekkende nok – at bystyret i lys av dommen bør vurdere hvorvidt representantenes muligheter til å se taushetsbelagte opplysninger bør begrenses.

Dette er noen av punktene både Stang og andre folkevalgte med stor iver for å hemmeligholde offentlige opplysninger, bør merke seg i dommen:

1. Tingrettens dom viser til et rundskriv fra Kommunaldepartementet, som slår fast at folkevalgte organer ikke har anledning til å kontrollere hva politikerne velger å offentliggjøre. Dette bærer de alene ansvaret for. Så lenge opplysninger ikke er underlagt taushetsplikt, kan politikeren velge offentliggjøring – også av opplysninger unntatt offentlighet. “De folkevalgtes rolle og funksjon i lokaldemokratiet, gjør det kunstig å betrakte disse som underordnet de organer de er medlemmer av”, heter det der. Verken rettslig eller kollegialt sett hadde altså Moxnes noen plikt til å spørre bystyret “om lov” til å publisere.

2. Dommen slår flere steder fast at Oslo hadde holdt kritikkverdige forhold hemmelige, selv om det ikke var anledning til å skjule opplysningene. “Hvordan sykehjemsetaten og sykehjemsledelsen opptrådte i sin oppfølgning av avdelingssykepleieren, fagsjefen og sykehjemsoverlegen, går ikke inn under begrepet “personlige forhold” etter fvl. § 13 første ledd nr. 1. I den relativt utfyllende beskrivelsen av hvordan sykehjemmet og sykehjemsetaten fulgte opp de ansatte, kommer det til tross for nøytral språkbruk, fram klar kritikk mot saksbehandlingen. Å verne forvaltningen mot kritikk faller utenfor virkeområdet for forvaltningsloven § 13”.

3. Både ordfører og aktor mente at det var enkelt å nøste seg fram til hvilken kvinnelig pasient som var dement, hadde vært sykehusinnlagt, vært på isolat, vært smittefarlig, og hadde hyppig avføring og innlagt kateter. Retten konkluderte motsatt. Kun personer i kvinnens miljø ville få innsyn i dette, men dette er uansett opplysninger som flyter relativt fritt rundt på et sykehjem. Ordførerens påstand om at det allmenne “vi” fikk vite hvilken dement pasient som tisset på seg hvilken natt, var altså direkte feil.

4. Ansatte som ble utsatt for kritikk var gjenkjennelige i miljøet og også lette å identifisere for uforstående. Retten mente likevel at de hadde et såpass høyt stillingsnivå at de måtte tåle at kritikk mot deres tjenestehandlinger ble offentlige. “Å frigi disse opplysningene var således ikke straffbart”, fastslår retten.

Spørsmålet til Stang og andre politikere av samme oppfatning blir dermed: Vil du prøve å sette munnkurv på flere politikere de neste fire årene?