«Flere rektorer og styrere tror at å sende en bekymringsmelding er forebyggende i seg selv»

Hovedmålet med oppvekstreformen (barnevernsreformen) som trådte i kraft i 2022, er å gi flere barn rett hjelp til rett tid. Ett av tiltakene for å oppnå intensjonen er at kommunestyret skal vedta en plan for kommunens arbeid med å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer.

Etter å ha lest flere av disse forebyggende planene, erfarer jeg at de er mer en beskrivelse av kommunens forebyggende arbeid i dag enn et godt styringsdokument for arbeidet fremover – knyttet til for eksempel ressursbruk, kompetansebehov og bemanning.

Flotte ord som «økt samhandling», «tidlig innsats», «i vår kommune satser vi på tverrfaglig samarbeid», «vi er en BTI-kommune (Bedre Tverrfaglig Innsats)» vil neppe bidra til de store endringene.

Jeg vil her komme med noen konkret forslag som jeg håper kan bidra til økt kunnskap og refleksjon hos både politisk og administrativ ledelse lokalt.

Skal vi lykkes med oppvekstreformen, må flere tjenester i oppvekstsektoren se seg selv i speilet og tenke: «Hva kan vårt bidrag være for å gi flere barn rett hjelp til rett tid?»

Jo tidligere i livet vi satser, desto mer får vi igjen for pengene. De viktigste tjenestene å styrke fremover, bør være helsestasjon og barnehage. Hvordan kan vi få til dette gjennom en bedre ressursbruk?

Først noen fakta: I 2023 fikk kommunalt barnevern inn 52.181 bekymringsmeldinger på «nye» barn, det vil si barn som ikke hadde et aktivt barnevernstiltak eller en pågående undersøkelse.

Av disse ble 38.369 undersøkt nærmere for å vurdere om barnet hadde behov for et tiltak etter barnevernsloven. Denne undersøkelsen tar som hovedregel tre måneder.

Bare 34,3 prosent av undersøkelsene endte med tiltak. 51,9 prosent ble henlagt, det vil si at barnevernstjenesten vurderte at barnet og familien ikke hadde behov for deres hjelp.

At kommunalt barnevern de siste årene har brukt over 50 prosent av undersøkelsesressursene sine på barn og familier som de selv vurderer ikke har behov for hjelp etter barnevernsloven, bør ses nærmere på.

Det er også et etisk problem. Forskning på foreldrenes erfaringer med barnevernets undersøkelser viser at mange føler frykt, skam og uro, at kontakten oppleves stigmatiserende, og at de opplever å bli krenket og overvåket.

En halvering av undersøkelsesressursene, som erfaringsmessig tar +/- 25 timer per undersøkelse, kan frigi mye ressurser som kan brukes klokere.

De forebyggende planene bør være mer fremtidsrettede. De må ha en tydeligere strategi om å forflytte personalressurser fra det såkalte kjernebarnevernet og over til mer målrettede, forebyggende tiltak.

Disse forventningene bør kommuniseres allerede nå. Det bør jobbes helhetlig og målrettet med dette i hele oppvekstsektoren over en periode på ca. to år.

For å lykkes, trenger vi økt kunnskap. Lokale politikere, overordnet ledelse, barnevernet og ansatte i oppvekstsektoren må få bedre kunnskap om barnevernets tall.

Når jeg snakker med rektorer og styrere i barnehager, tror de fleste at en bekymringsmelding fra dem oftest vil utløse tiltak fra barnevernet. Realiteten er at dette skjer kun i ca. 30 prosent av sakene.

Flere rektorer og styrere tror også at å sende en bekymringsmelding til barnevernet er forebyggende i seg selv. Dette mener jeg er en feil holdning.

Kommunen bør ha skriftlige rutiner om at alle offentlige ansatte ringer og drøfter bekymringer anonymt med barnevernet før en bekymringsmelding sendes.

Samtidig må barnevernstjenesten styrke tjenestens førmeldingsarbeid for å gjøre melder bedre i stand til å vurdere om barnevernstjenesten er rette instans, eller om tjenesten selv kan gjøre mer for å forebygge en senere bekymringsmelding.

Flere barnevernstjenester mener de er gode på dette, men med dagens høye henleggelsesprosent på undersøkelser, kan vi ikke slå oss til ro med dette svaret.

Skal vi lykkes med oppvekstreformen, må de forebyggende tjenestene som helsestasjon og barnehage, bli flinkere til å ta opp bekymring tidligere og sette inn enkle og effektive tiltak for å heve foreldreferdighetene.

En vente og se-holdning er ikke veien å gå. Foreldre må oppleve at vi vil dem vel, og at familien er den viktigste samarbeidspartneren vi snakker med – ikke om.

Helsestasjonene og barnehagene har spisskompetanse på å observere barn, mens barnevernstjenesten har spisskompetanse på «bekymringssamtaler», å utrede omsorgskompetanse og sette inn målrettede tiltak.

Barnevernstjenesten kan inngå i en kompetanseplan for å heve samtalekompetansen til ansatte på helsestasjon og barnehage ved lav bekymring, uten å overta bekymringen. Dette vil gjøre dem tryggere til å gjennomføre gode samtaler allerede ved lavere grad av bekymring. Det vil også styrke samarbeidet med foreldre, og bidra til at flere barn får rett hjelp til rett tid.

Lykkes kommunen med dette, vil det bidra til færre og bedre meldinger til barnevernet, som igjen kan frigjøre flere stillinger i tjenesten.