Regjeringen og Ramsar-konvensjonen

Sammentreffet var ganske sikkert tilfeldig, men innholdet i stortingsmeldingen setter regjeringens arbeid med følge opp denne konvensjonen i et underlig lys.

Konvensjonen er nemlig ikke nevnt. Dette til tross for at det sist høst var ganske stor turbulens rundt Norges forvaltning av området rundt Tautra i Nord-Trøndelag, som er vernet etter denne konvensjonen, og at Norge var på ekspressfart mot en plass på svartelista over de nasjonene som ikke følger opp sine forpliktelser. Dette ble unngått i siste liten. I budsjettforliket ble det satt av penger til å redde området.

Tautra er imidlertid ikke det eneste området Norge sliter med i denne konvensjonen. Nylig gikk Stortinget inn og nærmest detaljregulerte plasseringen av to oppdrettsanlegg i Froan landskapsvernområde i Frøya kommune. Forutsetningen var at det ble igangsatt et forskningsprosjekt for studere skadevirkningene av oppdrettsaktivitet i et verneområde.

Problemet er at også Froan er et Ramsar-område og dermed et område Norge har et internasjonalt ansvar for å forvalte. Det forskningsprogrammet som nå er foreslått, er i praksis eksperimentell forskning - man skal gjøre et inngrep og studere effekten av det. Man vet med andre ord ikke svaret på forhånd. Dette er ikke i tråd med Ramsar-konvensjonen, og Norge er igjen i ferd med å tråkke i salaten. Det blir på ingen måte bedre av at firmaet som skal drive anleggene, SalMar AS, gjennom sin advokat har klaget på en rekke av de forutsetningene som er satt. De ønsker blant annet mulighet til skyte «skadedyr» innen verneområdet og bruke kobberimpregnerte nøter.

Det er to ting som forundrer. Det første er at regjeringen på ny våger å utfordre vernestatusen til et Ramsar-område. Like mye forundrer det oss at oppdrettsnæringa som helhet våger å gå med på dette eksperimentet, med troverdigheten til norsk laks som en miljøvennlig vare. Et stadig mer miljøbevisst marked i Europa etterspør produkter som er produsert i tråd med gitte miljøkrav, inkludert hensynet til verneområder.

Rabalderet knyttet til juks av miljømerket tømmer skulle vise hvilke markedskrefter som faktisk er i sving her. Oppmerksomheten rundt PCB- og dioksininnholdet i norsk oppdrettslaks burde være et kraftig varsku for næringa om at denne oppmerksomheten ikke minst gjelder fisk. Er virkelig norske fiskeoppdrettere villige til å skape fornyet, negativ fokusering gjennom drive oppdrett i et internasjonalt verneområde? Er disse to anleggene verd den risikoen?

Når regjeringen ikke har vett til forvalte verneområdene i tråd med internasjonale konvensjoner, burde næringa ha gangsyn nok til å holde seg unna. Det er ikke for seint snu!

Skrevet av: Ottar Michelsen