Leder og debatt

Dermed åpnes det for analyser av partiers oppgang og nedgang, undersøkelser av forskjeller mellom regioner og avvik mellom by og land, og derigjennom test på valgvindens styrke. Er valgvinden betinget av landsdel, eller er det den samme vind som blåser fra by til by, fra kyst til fjell? Valgets mønstre, eller fravær av mønstre, kan bli en gigantisk sosiologisk undersøkelse.

Partiene deles gjerne i tre blokker: en venstreside (Arbeiderpartiet, SV, RV), sentrumspartier (KrF, Senterpartiet, Venstre) og en høyreside (Høyre, Fremskrittspartiet). Styrkeforholdet mellom blokkene var ved valget i 2003 i overkant av 40 prosent på venstresiden, i underkant av 20 på sentrumspartiene og rundt 35 prosent på høyresiden. Det er stort sett identisk med hva man erfarte gjennom hele 1980-tallet.

Den store forskjellen er styrkeforholdet innenfor blokkene på høyre- og venstresiden. Ap har nå «bare» dobbelt styrke i forhold til SV, og Høyre og Frp er blitt jevnsterke. Fløypartienes nyvunne styrke er et karakteristisk trekk ved valget i 2003. Den markerte seg ikke over natta, men er et uttrykk for en langtidstendens.

Både Frp og SV har bestenoteringer, og særlig Frp har god margin til det nest beste valget. SVs resultat derimot, var ikke langt fra en tangering av fylkestingsvalget i 1991 (13,0 mot 12,2 prosent).

Men tallsammenstillinger kan alene villede. Valget i 1991 var preget av EU-striden. Motstandere flagget standpunkt ved å stemme SV. I 1991 gikk SV mest fram i Flakstad kommune i Lofoten, som fikk landets høyeste nei-prosent (94) ved folkeavstemningen i 1994. Men da EU-striden var over, falt oppslutningen om SV tilbake til gammelt nivå blant lofotværingene, fra over 25 prosent til 6 prosent. SV hadde kun velgere til låns. SVs rekordvalg i 2003 er imidlertid ikke knyttet til en spesiell sak av forbigående karakter. Dessuten, SVs beste fylkesresultat i år er ikke, som i 1991, i Nord-Norge, en landsdel preget av avfolkning. Det er Oslo som troner på toppen med klar avstand til landsresultatet (20 mot 13 prosent).

Gradvis har SV fått en byprofil, og i Oslo er det valgkretser som har utpekt seg som SVs beste gjennom lengre tid. De finner vi i byens gamle arbeiderstrøk, øst for elva, der Ap helt opp til 1960-tallet hadde godt over 60 prosent oppslutning. Nå er derimot SV blitt det største partiet. I sentrale østkantkretser som Tøyen, Kampen, Sagene og Grünerløkka stemte rundt hver tredje velger SV.

Lenge hadde SF/SV vanskeligheter med å slå rot i Oslo. Oppslutningen var sjelden stort mer enn i overkant av 5 prosent. Spesielle forhold som en EU-sak eller et miljøvalg kunne imidlertid få tilslutningen opp i et tosifret tall. Det startet i 1961 med SF, SVs forløper. Partiet kom som et resultat av den kalde krigen, var et uttrykk for opposisjonen mot NATO-medlemskap, motstanden mot den rådende allianse- og atompolitikken. Utenriks- og sikkerhetspolitikk ga beveggrunner for partidannelsen, men satte også et tak på oppslutningen om partiet. Partiet var omstridt. I tilspissede situasjoner kunne partiet framstilles som uansvarlig lefling med storebror i øst. Dermed skjedde det paradoksale: Da den kalde krigen var over - og partiets startgrunnlag revet bort - økte oppslutningen om SV.

SF/SV hadde også et innenrikspolitisk program. I perioder var programmet preget av sosialisme, nærings- og finanslivet skulle underlegges planøkonomien og statlig kontroll. I dag derimot er den tradisjonelle sosialismen forlatt. Om partiledelsen tvinges til å snakke om sosialisme, defineres den som noe så ufarlig som rettferdighet. Kampsakene er blitt skolen, barn og unge.

Partiet som NATO-tilhengere en gang framstilte som en sikkerhetsrisiko presenterer seg som en sikkerhetsgaranti for kvaliteten på velferdsytelser. Partiet som på 1960-tallet sto for et nedrustningsalternativ vil i dag ruste opp skolen med mer ressur ser og et bedre inneklima. Fra å ha stått på barrikadene med en rekke kontroversielle standpunkter, har SV i økende grad stilt seg i forsvarsposisjon for ukontroversielle synspunkter.

SVs hamskifte er dels et resultat av at verdensbildet har endret seg. Partiet som ble stiftet med utgangspunkt i en strid om norsk utenrikspolitikk, har vært gjennom en endringsprosess der viktige impulser er den kalde krigs opphør og kommunismens kollaps. Grunnlaget for SFs stiftelse lå i internasjonale konstellasjoner etter krigen, liksom betingelser for partiets hamskifte også må søkes i det internasjonale konfliktbildet. Dermed blir SVs suksess ved lokalvalget i 2003 en illustrasjon til hvordan det lokale, det rikspolitiske og det globale er sammenfiltret.