Leder og debatt

Kommunen har fire viktige hovedoppgaver. Den skal for det første være en demokratisk garantist. Innbyggerne skal få de tjenester de til enhver tid har behov for, med de lokale tilpasninger og variasjoner som er nødvendig.

For det andre skal kommunen være tjenesteprodusent. Kommunen er ansvarlig for å gi innbyggerne et sett av tjenester som de har behov for.

For det tredje er kommunen en viktig samfunnsutvikler. Den har ansvaret for planlegging, utvikling og tilrettelegging av infrastruktur og tjenesteproduksjon, samt tilrettelegge for god næringsutvikling og ivareta en del miljøoppgaver.

Og for det fjerde skal den være en lovforvalter. Den skal påse at ingen blir utsatt for overgrep fra myndigheten, og at alle får en reell upartisk og realistisk vurdering av sine behov, ønsker og rettigheter.

Er det så forskjeller i hvordan små og store kommuner evner å håndtere disse oppgavene? Når det gjelder rollen som demokratisk garantist, er det slik at den nærhet og personkjennskap som naturlig følger av små kommuner, stimuler til direkte kontakt og medvirkning. Dette er positivt, fordi det skaper kortere avstand mellom innbyggerne i en kommune og politikerne. Men det er også negativt, fordi politikken blir mye mer personfokusert. Det gjør at de tradisjonelle partiskillene blir borte. Man stemmer i større grad på person enn på parti. For dem som ikke er aktiv i politikken, ikke har anledning til å følge med, eller som er innflyttere, blir det da vanskeligere å vite hva man egentlig stemmer på.

I store kommuner er det tilsvarende mindre kontakt mellom innbygger og politiker, og tilliten til politiker er generelt sett lavere i store kommuner. Men de er derimot mye flinkere til å involvere brukerne gjennom brukerundersøkelser, brukerpaneler, pårørendeutvalg, serviceerklæringer, tjenestegarantier osv.

Når man skal vurdere kommunens evne til å framstille tjenester til befolkningen, er det særlig tre områder som er viktige å vurdere: Omfanget av tjenestetilbudet, kvaliteten på de tjenestene som gis og hvor effektivt de klarer å gjøre det.

De minste kommunene i Norge framstiller jevnt over et større omfang av tjenester pr. innbygger enn store kommuner. Dette er muliggjort gjennom overføringene fra staten, som relativt sett er større pr. innbygger i små kommuner enn i store.

Når det gjelder kvalitet, er dette vanskelig å måle. Men det er ingenting som tyder på at kvaliteten på de tjenester som gis til befolkningen i små kommuner er dårligere enn i store. Men mange små kommuner sliter med å skaffe personell med god nok spesialistkompetanse, noe som vi som brukere av offentlige tjenester i stadig økende grad krever å få. Når det gjelder hvor effektivt kommunen greier å framstille tjenestene, er det påvist stordriftsfordeler innenfor institusjonsdrift i pleie og omsorg, kommuneadministrasjon, skole og tekniske tjenester, men effekten på skole og tekniske tjenester er følsom for bosettingsmønsteret i kommunen.

Samfunnsutvikleroppgaven er meget viktig for kommunen. Det å kunne utvikle lokale og regionale sentre blir i en periode med stadig større grad av sentralisering, en meget viktig oppgave. Gjennomgående ser man at små kommuner har mye større problemer med å ta denne rollen som distriktspolitisk aktør, sette av tilstrekkelig med midler til dette og ikke minst rekruttere personer med tilstrekkelig kompetanse.

Kommunenes rolle som lovforvalter er også meget viktig. I et samfunn hvor hovedtyngden av offentlige tjeneste blir gitt gjennom kommunen, blir det viktig at disse tjenestene blir framstilt med den rette kompetansen, kapasitet, effektivitet og avstand. Det er også viktig at innbyggerne har en reell klageadgang som ikke blir forhindret eller forfordelt ved partisk inngripen i saken.

Som vist; debatten om kommunesammenslutninger dre ier seg om langt mer enn muligheten for å effektivisere. Aldous Huxley skrev en gang at "troen på framskritt overalt hviler på en ønskedrøm om at man kan få noe for ingenting. Og det ligger den antakelse bak at fordeler på det ene området ikke behøver å betales med ulemper på det andre". Dette bør sentrale statlige myndigheter merke seg.