Skolebarna betaler en høy pris for dårlig råd

Ordføreroppropet viser hvor presset økonomien er i Horten og mange andre kommuner.

Uavhengig om dårlig økonomi skyldes inntektssystemet eller dyre pasienter, som har vært debattert her i Kommunal Rapport, har direktøren i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) et viktig poeng: «Uten kommunene klarer vi ikke å innfri menneskerettighetene».

Selv om NIM skriver om kommunenes rolle for å sikre innbyggernes rettigheter, er vi bekymret for at barns rettigheter kan bli satt til side når økonomi tvinger fram skolenedleggelser.

Vi forstår at dårlig økonomi krever upopulære prioriteringer, og at tilpasninger i tjenestetilbud må justeres i tråd med demografi, behov og økonomi.

Men når vi som lokalsamfunn velger å legge ned skoler, kan vi aldri ta oss råd til å kaste hensynet til barnets beste under bussen og fatte avgjørelser høyt over hodene på dem – slik det nettopp har blitt gjort i vår kommune.

Rett før jul vedtok kommunestyret i Horten sitt budsjett for 2024. Det innebar upopulære og samtidig forståelige kutt.

Dette innlegget handler om ett av dem: Nedleggelse av Lillås barneskole – nærskolen til over 300 barn, som også har betydning for alle elevene ved byens fire sentrumsskoler.

Det lokale engasjementet er en ting, men nasjonalt reiser saken prinsipielle spørsmål om hvordan våre barn blir ivaretatt når lokalpolitikerne og administrasjonen er tvunget til å kjempe sine kamper med sparekniv.

Kort oppsummert mener vi at nedleggelsen av barneskolen ble gjort på et faglig tynt grunnlag, hensynet til barnets beste er utelatt, og barna har ikke fått medvirke i henhold til sin lovfestede rett.

Skolens skjebne ble redusert til et sparetiltak, i et politisk spill høyt over hodene på skolebarna, da kommunestyret stemte ja (og subsidiært) til et budsjettforslag fra to mindre partier på grunn av saken om eiendomsskatt.

Før dette hadde FAU-ene ved Horten-skolene fått et utkast til en utredning fra administrasjonen. Der sto det kort oppsummert at det er for lite penger, for stor ledig kapasitet, og – ifølge SSBs befolkningsframskrivinger – for få barn i byen.

Fristen for å gi innspill var rett etter påskeferien, og på kun 11 virkedager. Det bryter med de føringene som er beskrevet i rundskrivet «Behandling av saker om skolenedleggelser og kretsgrenser (Udir-2-2012), hvor anbefalt frist er to måneder.

Denne innspillsrunden anser vi ikke som reell medvirkning: Barna hadde ikke forutsetninger til å forstå fullt ut hva de ga innspill på, de forsto ikke hvordan innspillene skulle bli vurdert, og ei heller når avgjørelsen skulle bli tatt. Sistnevnte kom også bardust på mange foreldre.

I samme rundskriv står det at «Barnekonvensjonen er tatt inn i norsk rett ved menneskerettsloven i 2003, og forplikter kommunene til å legge vekt på barnets beste, blant annet i saker om skolestruktur, med en henvisning til artikkel 3 i barnekonvensjonen».

Det alene burde være nok til at Statsforvalteren i Vestfold bør sette vedtaket til side, nå som de har fått en lovlighetskontroll om skolevedtaket på sitt bord.

I påvente av denne avgjørelsen og en skikkelig utredning mener vi at skolen må bestå. I stedet har administrasjonen bedt politikerne ta stilling til om høstens skolestartere skal følge ny skolestruktur, som ennå ikke er vedtatt.

I stedet for dette innlegget, skulle vi gjerne ha skrevet om mye av det positive som skjer i Horten. For eksempel at kommunens nye forebyggende enhet nylig fikk velfortjent skryt av barne- og familieministeren.

Likevel vet vi at i jobben de gjør, er det å regne som en saksbehandlingsfeil om hensynet til barnets beste ikke er vurdert. I denne saken er det ironisk nok helt motsatt og det gjelder 300 barn.

Vi lurer derfor på hva Barneombudet, kunnskapsministeren og kommunal- og distriktsministeren tenker om at det ikke er tydeligere spilleregler for skolenedleggelser som ivaretar hensynet til barns beste og deres rett til å medvirke. Ikke minst at barna er klar over når våre folkevalgte skal bestemme seg for å legge ned skolen de går på?