Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Fremtidens tomme svømmebasseng?

De siste årene har det vært en voldsom byggeaktivitet på kulturfeltet. Aftenposten har tidligere anslått at det er 35 nye kulturbygg under oppføring (16.11.09). Og den høye aktiviteten ser ut til å fortsette.

Byggetrangen er ikke utløst av statlige pålegg. På tross av ny kulturlov, er kulturfeltet fremdeles nesten uten statlige pålegg. Kommunene kan gjøre nesten hva de vil, eller så lite de vil, så lenge de kan tilby folkebibliotek. På eget initiativ velger likevel mange å bygge kulturhus. Prisen varierer fra noen millioner til over milliarden.

Det er også stor variasjon i hva som blir betegnet som kulturhus. Kristina Laurell Stenlund leverte i år inn sin doktorgradsavhandling om Kulturens hus i Luleå i Sverige. Hun viser til at begrepet «kulturhus» i Sverige for første gang ble brukt om Kulturhuset i Stockholm på 1970-tallet. Laurell Stenlund bruker ordet «kulturhus» om hus med flere funksjoner, som konsertlokaler, bibliotek, teater og restauranter og kafeer. Det er en betydning som passer godt i den norske debatten, der de nye kulturhusene gjerne skal tilby scener og saler for barneteater, riksteater, metallkonserter, amatørutstillinger og bar for rødvinselskende tilskuere.

Bjugn kommune har kulturhus, Sandnes har kulturhus, på Lesja skal de bygge, og Flekkefjord har opprettet bloggen IFLEKS, der planene omkring et nytt kultursenter diskuteres.

Søknader sendes til stat og fylkeskommune, men mange får avslag. Fra statlig hold gis det byggestøtte til nasjonale kulturbygg og til noen regionale kulturbygg. For 2010 innebar dette blant annet tilskudd til Kilden teater- og konserthus i Kristiansand og konserthuset i Stavanger.

Regionale kulturbygg kan søke støtte fra Norsk Tippings spillemidler. Disse fordeles nå gjennom en såkalt desentralisert ordning der Kulturdepartementet først fordeler midlene mellom de 19 fylkeskommunene, før fylkeskommunen i neste rekke fordeler midlene til godkjente søkere.

Resultatet er at kulturhus gjerne finansieres som spleiselag mellom ulike offentlige aktører som stat, fylkeskommune og kommune, eller bare de to siste. Det finnes med andre ord noen insentivordninger fra statlig hold til å bygge kulturhus, men det er de store prosjektene som får mest penger fra statlig nivå. Drømmen om å få statlig støtte er likevel levende. Og mange søker og får avslag, men bygger likevel. Og noen, som Lesja Kulturhus i år, får spillemidler til bygg.

Men det er ikke alltid slik at det kun er det offentlige som bidrar til å bygge kulturhus. Enkeltpersoner kan spille en rolle også for kulturhus. Bølgen Kulturhus i Larvik fikk tomten donert av Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen.

I Svolvær, hvor Lofoten Kulturhus holder til, skiltes det med en imponerende liste med økonomiske støttespillere. Det interessante med listen er at den i tillegg til å inneholde mange aksjonærer og sponsorer fra næringslivet, inneholder mange flere privatpersoner. Bygget har med andre ord skapt et så stort engasjement at innbyggere i Svolvær har valgt å betale for det av egen lomme.

Det siste er i tråd med hva Laurell Stenlund finner i sin avhandling. I Luleå har Kulturens hus fått en viktig symbolverdi for innbyggerne i området, der huset ses som et uttrykk for den pågående kunnskapsutvikling. Også i Norge er mange kulturhus blitt suksesser. Kulturhuset i Sandnes er ett av mange eksempler. Kulturhuset i Lofoten er et annet.

Men prisen for huset kan likevel være høy. Etter at huset er ferdigbygd, skal det driftes. Og der det var penger å hente til bygging hos stat eller fylkeskommune, er nå krana stengt. Driften skal kommunene hovedsakelig ta seg av selv.

Det kan virke som om størrelsen på driftskostnadene kommeroverraskende på kommunestyrene. Mange av landets kulturhus går i hvert fall med underskudd eller sliter med snevre økonomiske rammer. Og et nytt kulturhus gir ikke alltid de inntektene som budsjettert med. Nybygde Bølgen i Larvik gikk i første driftsår med nesten 4 millioner kroner i underskudd. De høye driftsutgiftene gjør det også dyrt å leie sceneplass. Nasjonalt forum for kulturarenaer har allerede uttrykt bekymring for om det blir for dyrt for lokale utøvere å benytte seg av kulturhusene.

Når kulturhuset allerede er bygd, er det to mulige løsninger på problemet: Budsjettene må kuttes eller bevilgningene økes. Altså, enten må huset brukes mindre, eller kommunene må betale mer. Den første løsningen kan gi tomme saler, den andre tomme kasser. Det koster å subsidiere forestillinger, og ett sted må pengene tas fra. Det er lite trolig at staten kommer til å hjelpe kommuner som har havnet i uføre på grunn av for store kulturambisjoner.

Kommunestyrene der nytt kulturhus står på trappene, bør kanskje stille seg selv noen spørsmål på forhånd om hva huset skal fylles med, og hva drift og utleie vil koste. Dersom svaret er røde tall, bør man tenke seg om før kulturhuset står og forfaller ved siden av det tomme svømmebassenget.

Skrevet av: Aase Marthe J. Horrigmo er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder