For mye av det gode i Modalen

MODALEN

– Det hadde ikke bodd folk i Modalen i dag om det ikke hadde vært for kraftutbyggingen som begynte i 1976, sier ordfører Knut Moe (Samlingslista).

Med kraftutbyggingen ble kommunen veifast og rik. Nå bor det 367 innbyggere i Modalen som er landets nest minste kommune. Kraftpengene har kommunen brukt til å bygge opp gode tjenester for seg selv og for andre.

– Når vi dimensjonerer tjenestene, bygger vi slik at vi har plass til flere enn vår egen befolkning. Vi trenger større miljøer både for ansatte og brukere, sier ordfører Moe.

Det gjelder for både pleie- og omsorgstjenester, barnehage og skoler. Modalen selger også plasser til nabokommunene.

Pleie- og omsorgstjenestene i Modalen topper Kommunebarometeret med toppskår på alle kriterier. Alle ansatte har fagutdanning. De siste årene har to hjelpepleiere tatt sykepleierutdanning. Personalet er stabilt, og det finnes gode, om enn ikke faglærte vikarer. Modalen ligger avsides, men det er en innpendlingskommune med ansatte i pleie- og omsorgssektoren fra flere av nabokommunene. Kommunelegen er også lege på sykehjemmet, og de gamle får fysioterapi når de trenger det. Bistand i hjemmet blir individuelt tilpasset.

Motsatt av sykehjemskø

De som trenger sykehjemsplass, kan i perioder få det på dagen.

– Man må selvfølgelig søke, og vi ser på de medisinske kriteriene. Men saksgangen går fort. Det kan gå på timen, sier pleie- og omsorgssjef Bente K. Håvåg.

Det er hun som tar seg av godkjenningen, og blir søknaden innvilget, står rommet klart.

– Da kan tidligvakta ta han eller hun med seg i bilen, ler hun.

Hovedbasen for omsorgstjenestene er Modalstunet som er sykehjem og opptreningssenter. Det er en institusjon med 16 plasser og 21 ansatte i hel- og deltidsstillinger. Nabokommunen Vaksdal eier deler av institusjonen, og disponerer fire plasser. Lindås kommune kjøper plasser etter behov, dermed varierer det hvor mange modøler som er her. For tiden er det åtte.

På arbeidsstua kan alle pensjonister komme, alle får god hjemmelaget mat, og det kjøres også mat ut til dem som vil betale 60 kroner for det.

– Vår utfordring er en for stor institusjon og usikkerhet med befolkningsgrunnlaget. Vi vil gjerne beholde institusjonen. I tider med lite belegg, får de ansatte tid til å oppdatere seg faglig, sier pleie- og omsorgssjef Håvåg.

For tiden er det fullt belegg på Modalstunet. Men det varierer altså.

De ansatte på sykehjemmet utgjør også hjemmetjenesten. Til sammen finnes det bare 25 brukere av helse- og omsorgstjenester. Kommunen har ingen ressurskrevende brukere, og ingen rusavhengige som trenger kommunal assistanse.

En psykiatrisk sykepleier tar seg av de få med psykiske problemer, og alle langtidssyke får et dagtilbud. Trengs det arbeidstrening, har Modalen en avtale med en Asvo-bedrift i nabokommunen. Arbeidstrening kan også gis i kommunen.

Omsorgsboliger finnes ved sykehjemmet og i kommunesentret Mo.

Korttidsplasser nok

Ett av kriteriene i Kommunebarometeret er korttidsplasser i forhold til befolkningen over 80 år. Det er selvfølgelig ikke noe problem i Modalen. Alle som trenger det, får. De selger til og med korttidsplass på det private markedet til eldre fra andre kommuner.

– Hvis folk skal på ferie, og er bekymret for hvordan gamlemor skal klare seg, kan de kjøpe et opphold hos oss. Det blir omtrent som å sjekke inn påhotell, sier kommunalsjef Oddvin Nesset.

Kommunen selger ikke plassene sine til full pris. Det er fordi de ønsker å fylle opp ledig kapasitet.

Forebyggende og rehabilitering

Modalen tenker også på de gamle som ennå ikke trenger kommunens hjelp. Det er for eksempel mulig for pensjonister å delta på svømme- og badetrening med fysioterapeut. Hver mandag er det pensjonistbowling på kommunens allaktivitetshus Bryggeslottet. Terapibad finnes også.

Men først og fremst er de gode på rehabilitering på sykehjemmet.

– Inn mot samhandlingsreformen tenker vi at vi skal spesialisere oss på rehabilitering, sier kommunalsjef Nesset.

Finnes det noe å klage på i omsorgssektoren i Modalen? Vi spør noen strikkende damer på arbeidsstua. Hildur Mo, Martha Nesseth og Jenny Farestveit tenker seg om to-tre masker.

– Nei, vi har ikke noe å klage på, sier de fornøyd.